Tre kvarter før konserten starter har de fleste allerede funnet seg en plass i sola, enten på en benk, i gresskråninga eller i en medbrakt fluktstol. Rammene rundt konserten kunne ikke vært bedre – Arendal kirkegård badet i julikveldssol. Det er stor aldersspredning på publikum, men det store flertallet er relativt voksne. Det er også en voksen artist som møter oss – Bjørn Eidsvåg framstår som tryggere, mer harmonisk og mer avslappet enn noensinne. Med den største selvfølgelighet setter han i gang allsang allerede på den første låta, «Du får ta meg som eg er er».
Litt urolige og redde
eg e’kje vant med sånne rom
men eg e klar’ og kledde
sjøl om eg føle meg litt dum
det e så fint og flott her
eg hør’ ikkje heilt te’
sko kanskje ‘kje ha gått her
og bare latt deg vær i fred
Med den største ydmykhet, men samtidig den største selvsikkerhet, og sakralt keyboard som tonefølge, setter Eidsvåg med dette i gang konserten. Så følger de som perler på snor, alle sangene som Eidsvåg har gitt oss til allemannseie. Og publikum kjenner dem alle: «Solskinnsdag», «Evig hvile», «Floden», «Sha-la-la». Oppjazza versjoner av «To små planeter» og «Vertigo».
Skulle en trekke fram noe som gjør særlig inntrykk, må det være «Floden». Kanskje er det omgivelsene som gjør det, men den sanselige, erotiske og religiøse teksten kommer så ekstra tydelig fram denne kvelden, fra denne scenen – og det gjelder flere av sangene. Det er også spesielt når publikum synger med fra aller første linje av «Viss eg gir deg alt du vil ha». Før og under «Forbuden frukt» ironiserer Eidsvåg over sine tidlige, mer utagerende år, slik at publikum rett og slett blir sittende og humre under framføringa av denne sangen som Eidsvåg skrev som 24-åring, og som han nå nesten er litt beskjemmet over. Faktisk er han så flau, sier han, at han like godt kutter ut siste verset! I det hele tatt får han oss til å le ofte – med lun humor som ikke rammer andre enn han selv.
Ei låt som får mye applaus er den relativt nye ”gud” (med liten g). Her tar Eidsvåg opp utfordringene med å beholde troen, og forsvare og forstå religion, når det skjer så mange overgrep i religionens navn.
Dette er, i følge hans eget utsagn, første gang Eidsvåg underholder på en kirkegård. Og publikum lar seg begeistre, sang etter sang. De ler, synger med, klapper, vugger… Bjørn Eidsvåg har en enestående kontakt med publikum, med sin sterke formidlingsevne, sjølironiske humor og scenetrygghet. Han forteller dessuten ofte om bakgrunnen til låtene. Bak meg hører jeg en som kommenterer – Moro å høre hvor de kommer fra, au!, da Eidsvåg forteller om lange dager på lesesalen på slutten av 70-tallet og trøstelesing av Kong Davids salme, som inspirerte til «Føtter på fjell».
En må også nevne Bjørn Eidsvågs band, som består av Kjetil Steensnæs (gitar), David Wallumrød (tangenter), Bjørn Holm (bass) og Anders Engen (slagverk). De står for glimrende instrumentalprestasjoner, og skaper et bunnsolid, men spennende og variert lydbilde.
Det er faktisk ikke bare lett for en musikkelskende sjel å skrive en omtale av en slik konsert. Eidsvåg lager et rom, uten vegger og tak, hvor jeg bare forsvinner inn og knapt er i stand til å ense annet enn stemmen, tonene, klangene, tekstene. I dette rommet blir jeg til konserten er over etter 80 minutt.
Om konsertstedet denne kvelden til denne artisten er det bare en ting å si: Perfekt.
Solhilsen fra Torunn Charlotte Lund
Foto: May Elin Aunli (øverste bilde) / Birgit Fostervold (nederste bilde)
