Nybakt æresprisvinner på lørdagens Spelemannspris,
25 år som soloartist, duggfersk plate i kofferten, aktuell som alltid, stadig i forandring…
I august 2013 ble hun innlemmet i Rockheim Hall of Fame, i september slapp hun sitt tiende soloalbum, ”Et sted å feste blikket”. Hun kan også feire 25 år som soloartist, noe Warner Music markerer med å remastre hele hennes platekatalog. Og på lørdag ble hun hedret for sin musikk-karriere på Spelemannsprisen!
Historien om Anne Grete Preus er kjent for de fleste nordmenn. Hun har tross alt vært i mediebildet siden hun ble med i folkrockbandet Veslefrikk for 35 år siden.
Mange følte nok at de ble enda bedre kjent med henne etter deltagelsen i første sesong av TV2-programmet ”Hver gang vi møtes.” Her fikk seerne høre spennende tolkninger av låter fra hele hennes karriere, blant annet Veslefrikk-låta ”Gi meg en sjanse til” og ”Besøk” fra den kritikerroste solodebuten ”Fullmåne”, som er en samling låter med tekster av Jens Bjørneboe. Vi fikk selvsagt også høre versjoner av ”Fryd”, ”Månens elev” og ”Millimeter”, hitlåtene som var med på å gi henne det store gjennombruddet som artist i første halvdel av 1990-tallet.
Man kan lett forledes til å tro at en artist bestandig vil kjenne en lengsel tilbake til selve gjennombruddsøyeblikket eller til den perioden da den ytre suksessen vokste. Da Preus ble spurt om dette, siterte hun den amerikanske artisten K. D. Lang: – Suksess er som å nå toppen på et høyt fjell. Det gjør godt å komme dit, men man vil ikke bo der. Den som leser noen av intervjuene Anne Grete Preus har gjort gjennom tidene, vil legge merke til at dette går som en slags rød tråd: Hun snakker ofte og gjerne om det å være i bevegelse og om angsten for å stivne eller tråkke rundt i sin egen sirkel.
Anne Gretes søkende holdning til livet gjenspeiler seg ikke minst i hennes tekstunivers. Her veksler hun gjerne mellom treffende observasjoner av samfunnets tidsånd, og små glimt av det som foregår på innsiden – politiske betraktninger og selvgranskning. Og som hun selv har skrevet om tekstarbeidet sitt: ”Det handler om å være til stede i sitt eget liv, gripe det, bruke det og forsøke å besvare de spørsmålene livet stiller en.”
Anne Grete Preus ser på sin karriere som en bok inndelt i ulike kapitler:
– Kapittel én er barndom og oppvekst. Kapittel to er rockeband og blått hår og singlet med hull, kapittel tre er den suksessrike solokarrieren, der jeg fikk til mye jeg hadde drømt om. Og kapittel fire er det jeg skal inn i nå, sa hun til Dagsavisen i forbindelse med slippet av plata ”Om igjen for første gang” i 2007. Da var hun nyoperert for svulst i venstre nyre og altså klar for å vende bladet igjen.
I 2009 kom det nedstrippede albumet ”Nesten alene”, der de fleste av de knallsterke musikerne hun har brukt tidligere ikke var invitert. Hun ville kjenne på hva hun hadde å fare med som musiker og hva sangene tålte. – Jeg oppdaget mye jeg ikke kunne, men som kanskje var innen rekkevidde, sier hun. Det ledet til daglig gitarøvelse og jobbing med gitarlyd, enten alene eller sammen med mer erfarne gitarister.
Med innspillingen av plate nummer ti, høstens ”Et sted å feste blikket”, kjente hun ut at tiden var inne for å la elgitaren spille en større rolle. Med en ny produsent i studio, anerkjente Kåre Chr. Vestrheim, begynte arbeidet med å lage en plate inspirert av den elektriske lyden og elgitarens mange muligheter for stemningsskifter og variasjon. Det endte med at Preus la alle gitarsporene på albumet selv. Med seg på plata har hun fått gamle bandvenner som Erland Dahlen (trommer) og Thomas Tofte (bass), samt nye bekjentskaper som bassist Hilma Nikolaisen (Serena Maneesh) og trommeslager Christian Næss (Far from Tellus), som bidrar på låta ”Sang til Aurora”. Et heldig sammentreff førte til at Patti Smiths gitarist, Lenny Kaye, også tok turen innom studio og fikk lagt på noen fine gitarhyl på det samme sporet.
Anne Grethe Preus på Kirkegården – den konserten du IKKE vil gå glipp av!
Billettene er i salg fra 25. januar.
