Her er 2. gjennomgang fra festivalens innlånte jazzentusiast: Pål Koren Pedersen. Han vil skrive sine betraktninger og inntrykk gjennom hele Arendal Sessions. Han skriver ærlig og rett fra levra – med et stort og bankende hjerte for jazzen. Han svelger ikke hva som helst og digger Arendal Sessions! Han oppsummerer slik møtet mellom Arendal Big Band, Nils Petter Molvær, Cæcilie Norby, Eivind Aarset, Bugge Wesseltoft, Lars Danielsson og Marilyn Mazur: «La det med en gang være klart: her var det ikke velmenende stjernemusikere som lirte av seg noen pålagte kor – det vi fikk oppleve var lokale musikere som tok ut sitt potensiale og skapte en helhet sammen med inspirerte kunstnere av en annen verden.»
Så var det tid for første konsert under årets Arendal Sessions: verden møter Arendal – internasjonalt anerkjente jazzmusikere møter Arendal Big Band. Mine forventninger var en smule ambivalente, ville byens eget storband (som holder en høy standard, men tross alt er amatører) kunne matche dette knippet med toppmusikere? Ja, ja, det var bare å lene seg tilbake å stille med et åpent sinn.
La det med en gang være klart: her var det ikke velmenende stjernemusikere som lirte av seg noen pålagte kor – det vi fikk oppleve var lokale musikere som tok ut sitt potensiale og skapte en helhet sammen med inspirerte kunstnere av en annen verden.
Første sett var satt av til Arendal Big Band alene, som presenterte Jimi Hendrix musikk, et låtmateriale som bandet kjenner godt. Storbandet spilte seg bedre og bedre inn i låtmaterialet og da Eivind Aarseth entret scenen med sin gitar, som gjestesolist i vakre Little Wing, skjedd det noe magiske. Aarseths gitar løftet musikken opp i skyene understøttet av et lekkert storbandarrangement. Første sett fikk en avslutning som bar bud om at vi hadde mye godt i vente.
Arendal Big Band er så lite sørlandsk som det er mulig å bli, her er det ikke mye lua i hånden. Så hva var mer naturlig når andre sett startet enn å gi seg i kast med ingen ringere enn Miles Davis og komposisjonen “Freddie Freeloader”, med en leken Bugge bak flygelet. Herfra og ut gikk det slag i slag, først med Marilyn Mazur og Cæcilie Norby som solister, deretter med en opplagt Nils Petter Molvær og alltid like smakfulle Eivind Aarseth. Aarseth og Molvær er eksponenter for et tidvis ganske hardtslående uttrykk, men også for ambiente og vakre musikalske landskap. Og nettopp det váre og drømmende uttrykket kom helt til sin rett i et smakfullt samspill med Arendal Big Band. Dermed var overgangen til neste konstellasjon på scenen naturlig, når ekteparet Cæcilie Norby og Lars Danielsson sammen fremført musikk av impresjonisten Ravel til tekst av Norby. Og igjen slo det meg hvor fint Arendal Big Band spilte til disse rolige komposisjonene. Mot slutten av konserten endret igjen det musikalske landskapet seg og et storband i storform groova stjernene ut i ekstranummeret.
Del en av Arendal Sessions 2014 innfridde, slettes ikke uten større og mindre skjønnhetsfeil, men full av energi, spilleglede og formidlingskraft. Suksessen skal deles broderlig mellom Arendal Big Band og deres dirigent Audun Dertz, som har baller nok til å hive seg på en slik utfordring, og de seks sessionmusikerne som med respekt gikk inn i dette samspillet. I møte mellom erfarne og feterte musikere og ambisiøse amatører ble Canal Streets slagord manifestert: musikk, mennesker og magi smeltet sammen, til glede for et stort og takknemlig publikum.
Foto: Espen Wang Johannesen
