Så var det siste dag av Arendal Sessions for i år. På menyen sto det som skulle vise seg å bli to svært forskjellige konserter, men begge må betegnes som mektige hovedmenyer.
Først ut var det dansk/svenske ekteparet Cæcilie Norby og Lars Danielsson. Om formatet var enkelt, vokal og bass (tidvis byttet ut med cello), så var innholdet desto mer nyansert og mangefasettert. Og ikke minst vakkert! Ekteparet åpnet konserten med Joni Mitchells så kloke og vakre ”Both Sides Now”, og allerede da skjønt nok de fleste i salen at dette vil bli en stor opplevelse. I løpet av konserten presenterte Norby og Danielsson et repertoar med svært mange ballader, hvor de aller fleste er hentet fra populærmusikkens øverste hylle. Et slikt låtvalg kan fort bli svært klisjefylt og det kreves en unik formidlingsevne for å gjøre slike låter til sine egne. Og det er nettopp det det dansk/svenske paret har. Den unike kombinasjonen av brilliant teknikk, musikalitet og sømløst samspill, gjør at selv de mest kjente og velspilte balladene blir nye og troverdige. Lars Danielssons bass- og cellospill er så rikt og variert, teknisk frapperende og ikke minst lydhørt overfor vokalen og akkurat det samme kan man si om Cæcilie Norbys stemme. Hun går naturlig inn og ut av ulike vokalteknikker og mestrer et stor register, og både hennes tekstformidling og improvisasjoner er knallsterke. Med slike kvaliteter blir konserten en berg og dalbane mellom smil og gåsehud, med mange høydepunkter, deriblant nevnte ”Both Sides Now” og David Bowies ”Life on March”. Morsomt var også Bugges gjesteopptreden på bl.a. Dylans ”Like a Rolling Stone”.
Kveldens andre hovedkonsert med Nils Petter Molvær, Bugge Wesseltoft med Mungolian Jets, ble på mange måter en sterk kontrast til duokonerten med Norby og Danielsson. Ikke kvalitativt kontrastfylt, men kontrastfylt i formen. Mens Norby og Danielsson vandret i et kjent musikalsk landskap, tok Molvær og Bugge oss med i musikalsk ukjent terreng. Konserten ble en reise i form og innhold hvor veien ble til underveis. Krevende for mange lyttere, fordi man lett kan gå i fellen og sitte og vente på den tydelige melodien, heller en å la seg forføre av rytmer, melodiske innspill og lydkulisser. Mens en tradisjonell jazzkonsert ofte betoner de enkelte musikeres solistiske innspill, er det i Molværs og Bugges format, kollektivet som gjelder. Likevel vil jeg spesielt nevne vår egen Tom Rudi Torjussen, som sto frem med en tyngde og autoritet bak trommene. Men altså, hvem som bidro med hva var ofte ikke lett å identifisere, det var bare å la seg rive med og kommer i flyten, gjennom deilig reise.
Etter endt konsert benyttet Nils Petter Molvær anledningen til å takke for en fantastisk Arendal Sessions. Det sammen bør alle jazzinteresserte som har vært i Arendal disse tre dagen også gjøre. Det er mange som stiller opp og gjør en festival som dette mulig, ingen nevnt – ingen glemt. Med et unntak: Bugge Wesseltoft. Ikke bare bidrar han til at Canal Street kan skilte med et spennende jazzprogram, han er i ferd med å skape noe helt unikt i Jazz-Norge! I løpet av et år har Arendal Sessions gått fra å være en morsom ide (dog kunstnerisk bunnsolid også i fjor) til å begynne å få et fotfeste og en form som bærer bud om noe helt unikt. Et eksempel på det var siste Night Sessions, hvor intet mindre enn fem plateutgivende vokalister dukket opp og hvor Bugge og venner spilte oss inn i de små timer.
Bugge på sokkel i Arendal!
Foto: May Elin Aunli
