Vår jazzskribent Pål Koren Pedersen beskriver gårsdagens konsert med Eivind Aarset Sonic Codex Orchestra som en av topp fem Canal Street konserter of all times! Les mer om hans fantastiske opplevelse her.
Så er det bare å erkjenne at konserten med Eivind Aarset Sonic Codex Orchestra under andre dag av Arendal Sessions, rykker rett inn på topp fem lista over hva jeg har hørt fra en scene på Canal Street! Egentlig burde jeg ta til vettet og ikke skrive mer, for hvordan beskriver man en musikalsk superopplevelse av dette slaget uten å ty til klisjeer og dårlige metaforer?
Likevel, dette må formidles, jeg gjør et forsøk. Aller først: gleden av å bli tatt på senga! Hvor mange er vi ikke som har hatt nedturer etter en konsert som vi var sikker på skulle bli det helt store? Da er det så mye bedre å bli i overkant positivt overrasket. Ikke det at jeg ikke gledet meg til å høre Eivind Aarset, jeg har enorm respekt for den mannen, med sitt nyskapende gitarspill er han på mange måter en av mine store strengehelter. Og med godt kjennskap til hva han har gjort av egne plater og som sidemann i utallige sammenhenger både innen pop/rock og jazz, burde jeg vite hva jeg gikk til. Det eneste som hadde latt meg passere, var hans live-CD fra noen år tilbake, en utgivelse som hadde vist meg vei mot hva jeg hadde i vente. Men så bra at jeg ikke hadde snappet opp den plata, nå stilte jeg med et forventningsnivå som var kalibrert sånn passe høyt – for så å bli slått til bakken!
Tidligere på kvelden hadde jeg fått med meg dagens første Arendal Session-konsert, med Marilyn Mazur sammen med Bugge, Molvær, Aarset og hennes danske bassist Klavs Hovman. Med frie tøyler og stor grad av lekenhet fikk de boltre seg på hovedscenen, mellom Skottlands svar på DDE og rockens førstedame. Marilyn Mazur er både musikalsk og visuelt spennende å oppleve. Denne store, lille damen leker med sine rytmeinstrumenter og krydrer lydbildet heller enn å være en tydelig rytmeholder. Og Nils Petter Molvær da. Jeg har sagt det tidligere og gjentar det gjerne, hans tone i trompeten fanger opp de fleste følelser. Det er en smule vågalt, men viktig, at Canal Street velger å eksponere et bredt publikum for noen av jazzens mange uttrykk! Og sakte men sikkert vokser også publikums nysgjerrighet for nye uttrykk, noe et godt oppmøte vitnet om når jeg gikk inn i Kulturhuset for å høre Aarset litt senere.
I skinnet fra et svakt blått lys startet Eivind Aarset konserten alene med sin gitar og e-bow, glidende og intense toner fylte rommet. Atmosfærisk, magisk og trollbindende. Lekkert og smygende kommer de to trommeslagerne Erland Dahlen og Wetle Holte inn i musikken sammen med bassist Audun Erlien. Musikken får en vanvittig tyngde med en slik bandbesetning, selv i de rolige partiene føles det som en storm er i vente. Jeg kjenner formelig draget i luften. Noe er i gjære og det bygger seg opp til noe tungt og stort. Og plutselig flommer det inn over meg, kaskader av lyd og lys – ja lyset utgjør en viktig del av konsertens uttrykk! Og jeg velger å emosjonelt gå opp på den høyeste toppen som jeg kan finne og la stormen treffe meg. Her er det bare å la seg rive med og det gjør jeg gjennom den 70 minutter lange konserten. Aarsets gitarspill er intenst, hele tiden med noe å melde. Lyden i gitaren er tidvis et klokkeklart ekko av stål og tre, tidvis tung og brutal – men hele tiden med et poengtert musikalsk budskap! Og resten av bandet er like kobla på! Holte og Dahlen skaper rytmiske kulisser som fanger deg inn i pulsen, krydret med vakkert spill på sag og klokkespill. Og Audun Erlien synes jeg kommer enda mer til sin rett her enn jeg har hørt ham noen gang tidligere.
New York Times skrev etter utgivelsen av Aarsets «Electronique Noire» at den er «One of the Best post-Miles electric jazz albums». I kveld leverte Aarset en av Canal Streets beste konserter – ever!
Se flere bilder fra konserten her
Foto: Espen Wang Johannesen
