Mangeårig frivillig i Canal Street, Linda Sætra fikk i oppdrag å skrive et lite skråblikk på festivalen. Her kan du lese hennes tanker om Canal Street; god lesning på en regnfull søndag etter en fabelaktig festival.

Vi har lagt bak oss festivalens siste dag for i år. Det har vært fantastisk, et av de beste årene noensinne. Hetebølge i landet, med sol fra skyfri himmel, varme netter som er som skapt for bare armer og lette klær. Den skal ikke soves bort, sommernatta, og ingenting er bedre enn å fylle den med musikk, glede og latter. Den ene konserten har overgått den andre, de store musikkopplevelsene har kommet i fleng. Lykkefølelsen pumpes ut i hver blodåre og jeg er en del av noe stort sammen med mennesker som forenes i kjærlighet til musikken og livet. Sommernatta føles uendelig lang og forlokkende vakker!

Likevel har jeg en vond klump i magen. En dirrende streng av sårhet forstyrrer idyllen jeg er en del av. Jeg har ikke orket å si det til noen, jeg vil ikke påtvinge alle de glade menneskene rundt meg min ambivalens. Men hva om dere andre også har det sånn som meg?

Bildene fra Gaza strømmer inn via aviser, tv og sosiale medier. De er så grusomme at jeg ikke får dem bort fra netthinna mi. Rett før festivalen startet ble et passasjerfly skutt ned over Ukraina. Det har gått tre år siden nordmenn skjønte at også vi kan rammes, da Utøya og Oslo ble åsted for drapshandlingene vi aldri glemmer. I løpet av uka har terrortrussel mot Norge vært førstesidestoff. Jeg blir trist, bekymret og fortvilet. Faktisk kjenner jeg også på et snev av dårlig samvittighet. Hvorfor skal jeg feire livet på festival når så mange andre kjemper fra dag til dag for å beholde sitt? Er det ikke bare urettferdig? Er det ikke bare egoistisk og overfladisk å i det ene øyeblikket felle tårer over Gaza for så å hoppe av glede på Sam Eydes plass, midt i folkehavet som sender bølger av kjærlighet mot Patti Smith på scenen?

Jeg vingler mellom å svare ja og nei på disse spørsmålene, men jeg har bestemt meg for å la de gode følelsene veie tyngst. For når alt synes vondt, må jeg finne frem til hva jeg har som er godt. Hva har vi mennesker som er vakkert og fylt av kjærlighet? Uten bitterhet, hat, ondskap? Vi har musikk, kunst, fellesskap og samhold – og det må vi tro på. Jeg vil tro på det, jeg må holde meg fast i det når verden blir mørk og truende. Musikken, kunsten, felleskapet og samholdet – det er mer enn en livbøye å holde seg fast i på et opprørt, frådende hav. Det er selve grunnfjellet, som stiger opp fra jordas indre og som ikke lar seg rikke av ytre krefter, av saltvannets erosjon og solas brennende stråler. Selv om fjellet endrer form og farge er det bare på overflaten. Slik må det være med oss mennesker også. Vi blir formet av alle inntrykk og hendelser i livet, både de vi opplever personlig og de vi får formidlet via andre. Men det vi alle bærer i oss, som i hvert fall er et potensiale i oss, det er godhet for hverandre og for jordkloden vi lever på. Det er grunnfjellet vårt.

Den muligheten vi som lever i den privilegerte del av verden må ta vare på, er at vi selv kan velge å fylle begeret med det gode i. Derfor lar jeg meg glede av å være del av Canal Streeet også i år. Fordi musikk betyr noe, og vi kan gjøre en forskjell ved å ta del i et fellesskap. Fordi Patti Smith fyller begeret vårt, og hun minner oss på at vi må kjempe for å bevare kjærligheten og kraften vår, når hun synger kampsangen Power to the People og deretter dedikerer Lou Reeds evigvarende Such a Perfect Day til oss som deler kvelden med henne. Da kjenner jeg at nå er det godt å være akkurat her, akkurat nå. Jeg tror vi trenger mer enn kjærlighet for å endre verden, men uten den kommer vi ingen vei.

Jeg har vært frivillig på Canal Street siden 2007. Jeg elsker det. Klarer ikke lenger tanken på å gå på festival uten å være en del av det fellesskapet som bærer festivalen på sine skuldre, som tar av sin ferietid og familietid for å gi tusenvis av publikummere og hundrevis av artister en god opplevelse. Min oppgave er bitteliten i den store sammenhengen. Jeg skal gå på de konsertene jeg får tildelt og skrive om hvordan jeg opplever dem. Formidle mine inntrykk slik at de kan spres og bevares i arkivet, både det i hodet og det på nett. Alle vi frivillige er bare små brikker, selv om noen har tatt på seg større oppgaver enn andre for å gjøre puslespillet komplett. Akkurat slik livet er ellers også, det er slik verden henger sammen. Fellesskapet er vår lønn. Og gleden av å se tusenvis av solbrune mennesker glitre mot en scene, om det er i havgapet, på kirkegården eller på steinhellene på hovedscenen, mens de frivillige danner en trygg ring rundt det hele – det er verdt mange timers gratis arbeid.

Canal Street er av det gode. Når vi er ferdig med årets festival er det fremdeles mange late, varme sommerdager igjen. Uansett om vi har ferie eller ei, sommeren er her nå. Det er også mange kamper igjen å kjempe. Det føles som mitt eget beger er fylt til randen, med kjærlighet og glede . Det skal jeg bruke av i dagene, ukene og månedene som kommer, både når jeg møter hverdagslig motgang og når jeg kjenner det svir i hjertet av avsky over menneskelige handlinger. Da må jeg ha styrke til å bli sint uten å hate, til å forsvare de som ikke blir hørt, og til å gi litt mer av meg selv. Som den lille brikka i puslespillet jeg er kan jeg føle meg forsvinnende liten noen ganger, men som frivillig har jeg lært at alle vi små brikker kan gjøre en forskjell, selv om vi ikke alltid ser det der og da.

Musikk, kunst, fellesskap og samhold, det er hva Canal Street handler om og det er der magien ligger. Magiske dråper som danner til sildrende bekker og til slutt mektige elver som fyller opp begeret med det gode i, helt til det oversvømmer alle golde flekker og skaper grobunn for liv og kjærlighet. Det er lov til å håpe og tro, er det ikke?

Takk for en uforglemmelig festival – vi ses til neste år!

Klem fra Linda