Sommerens heteste dag, der sitter vi tett i tett, på svabergene som danner portene til havet. Med Thomas Dybdahl som senter for oppmerksomheten, på den spinkle lille scenen, med gitar og mikrofon og rytmebjeller på føttene. Som for øvrig er kledd i flipflopper. Publikum sitter helt inntil scenekanten. Grensen mellom musiker og oss er nesten utvisket, akkurat som grensen mellom himmel og hav i horisonten. For meg er dette nærmest et hellig øyeblikk. Det kommer til å vare herfra og til evigheten.
Vi kommer ikke utenom ordet som etter hvert har blitt et merkevareord for Canal Street: magisk. Lille Torungen viser seg fra sin beste side, med solvarme svaberg, måkeunger som er lettere forvirret over menneskemengden og fløyelsmykt saltvann til å svale seg ned i før og etter konserten. Publikum dekker hver eneste flekk på siden som vender mot og rundt scenen, båter omkranser øya og dupper som fornøyde svaner i de lette bølgene. Høres fint ut, ikke sant? Når vi så legger til Thomas Dybdahl med et knippe nydelige duettinnslag fra Synne Sanden, er ingredienslisten til magi komplett. Av arten melankolsk magi og det er min favoritt. Det var så fint at jeg måtte grine litt, i hvert fall inni meg. Jeg tror dette må ha vært den fineste fyrkonserten noensinne, det sier jeg nesten hvert år – men i år er det helt sant!
Thomas Dybdahl er en stor artist. Han har solgt over 400.000 plater og vunnet tre Spelemannspriser, og han har konserter i Paris, Amsterdam, Berlin og London. Samt en rekke mindre byer selvsagt, i inn- og utland. Den siste plata hans What’s left is forever ble produsert i Los Angeles og her har han med seg musikere som spiller med navn som Bob Dylan, Björk og My Chemical Romance.
Men nå er han her, med oss, helt uten tvil ytterst tilstedeværende. Og han har med seg musikeren flere av oss kjenner fra tidligere festivaler, telemarkingen som vi nesten føler er lokal her på Sørlandet, Synne Sanden. De to starter konserten sammen og så er stemningen satt. Så melankolsk og sårt, på en god måte. Det er en kvalitet de to musikerne Thomas og Synne deler, at de lager og formidler musikk som røsker litt i hjerterota. Når de gjør låta Cecilia sammen reiser hårene på armene seg, og det hadde jeg ikke trodd var mulig der jeg satt gjennomvåt av svette midt i solsteiken. På sitt sedvanlige vennlige og nesten litt sjenerte vis ber Thomas publikum om å synge med, da kan han sovne lykkelig den natta sier han. Det går jo ikke an å si nei til et slikt ønske. Here I am, flesh and bones…
Jeg vet ikke hva det er med Thomas Dybdahl som får meg til å bli så henført, men jeg tror det er en usedvanlig god miks av inderlige tekster, et lydbilde som vitner om kontinuerlig kunstnerisk ekspansjon, dyktige musikere og en formidlingsevne som får meg til å oppleve at han er nærværende. Rett ved siden av meg, uavhengig om jeg hører på en plate eller om jeg er på konsert og deler han med hundrevis av andre mennesker. Han forsvinner aldri inn i seg selv, han er der sammen med oss, han når helt frem til oss. I hvert fall helt frem til meg. Helt inn i de litt bortgjemte irrgangene i sjelen, der hvor melankolien virker som balsam på flokene som har dannet seg i det skjulte. Jeg skulle gjerne sett at alle andre kunne forsvinne litt, slik at jeg fikk sitte der alene med han, jeg kunne latt solen gå ned i horisonten og blitt med videre inn i hans musikalske verden uten å se meg tilbake.
Etter å ha vært gjennom fantastiske akustiske versjoner av Adelaide, Party Like It’s 1929, One Day You’ll Dance For Me, New York City og den usannsynlig vakre From Grace avslutter han konserten på en litt uventet leken måte. Akkurat når alle tror han tuller om at han trenger et avkjølende bad, og vi tror vi skal få et ekstranummer, da spretter han lett og elegant ned den bratte kanten fra scenen og videre bort til vannkanten, hvor folk sitter henslengt på håndkle ikledd badetøy. Sparker av seg flipflopper og rytmebjeller og stuper i sjøen med klærne på. På veien opp har han god tid, snakker med folk, er med på noen selfies, får en highfive av en guttunge – og spaserer rett forbi meg, som sitter der litt overrumplet over at han er så veldig tett på, helt på ordentlig. Bare Thomas, som står der og drypper i våte klær. Jeg får også tatt et bilde sammen med han, men jeg legger det ikke ut, for det er bare mitt. Det skal minne meg på at denne ettermiddagen vil vare for evig. Det er fin tanke å holde fast i når alt vi har igjen er evigheten.
Hjertebankende hilsen fra Linda
Foto: May Elin Aunli
