Kunstopplevelser er ikke alltid så lette å beskrive. En vet bare at noe har skjedd, noe som berørte på en måte som etterlater spor i deg. Åpningen av Arendal sessions ga publikum noen solide sanseavtrykk som ikke vil blekne i morgendagens sol.
Denne første konserten var en helt spesiell opplevelse, med vanvittig dyktige musikere med stor musikalsk spennvidde. Det er på Arendal sessions du kan oppleve noe annerledes, noe nytt, som utfordrer og overrasker. Selv de som er som meg, som ikke er jazzkjenner, bør ta sjansen på å gå utenom de største folkestrømmene – gårsdagens konsert var verdt et helt festivalpass.
For tredje år på rad har Bugge Wesseltoft invitert med seg eminente musikervenner til Canal Street. Det som begynner å bli en tradisjon er likevel alt annet enn forutsigbart. Åpningskonserten ble en festaften, med navn som Paolo Vinaccia, Shri Shiram, Wolfgang Muthspiel, Anneli Drecker og Dhafer Youssef. Bugge har også sørget for å gi Arendals egne musikere en velfortjent rolle, og Tom Rudi Torjussen, Ole Kristian Kvamme, Rasmus Solem og André Kassen gjorde en strålende figur som en del av stjernelaget.
Bugge åpnet med å skryte hemningsløst av Arendal og musikkmiljøet her, noe som han påsto må være i særklasse sett i forhold til byens størrelse. Han uttrykte også sin glede over å få lov til å lage Arendal sessions. Den gleden viste både han og resten av musikerlaget tydelig gjennom hele konserten. Fra Paolo Vinaccias rytmiske perkusjonsinferno, i tett samspill med Tom Rudi Torjussen, til Anneli Dreckers særegne og vakre vokal, som får gåsehuden til å bølge over huden. Fra Wolfgang Muthspiels konsentrerte gitarspill, til Shri Shirams tablateknikk når han fører buestrengen over bassen og fremkaller lydbilder fra verdensdeler han har sin opprinnelse i. Store kunstnere sto på scenen og samspillet, leken, og energien mellom dem smittet og begeistret det lydhøre publikummet.
Jeg må likevel trekke frem et helt spesielt øyeblikk i konserten. Når Dhafer Youssef gikk på scenen, sto tiden stille. Han bruker stemmen som instrument, brystkassa som ressonnans når han hamrer seg på brystet, hendene som lydforsterker opp mot munnen, og den sangen han maner frem av kroppen sin får tårene til å fylle øynene mine så alt i rommet flyter sammen.
Stemningen i rommet var sitrende! Når han i tillegg spiller oud som en gud sammen med fulltallig band etterpå, og alle strekker seg til det ytterste for å gi oss som er tilstede alt de har – maksimalisme! Jeg kunne gått hjem etterpå og ikke sett en eneste konsert til, så komplett var denne første åpningskonsertene av Arendal sessions 2015. Men takk og pris for at det gjenstår flere dager. Ikke gå glipp av de neste dagenes sessions!
Linda Sætra
Foto: Espen Wang Johannesen
