Franje. Hvordan konseptet kom til å ende opp i Arendal er de ikke enige om, de tre nederlenderne foran meg. Var det med båt? Bil? Fly? Eller var det egentlig Arendal som kom til Franje.
Slik går samtalene i selskap Ron, Harmen og Diana, de tre som startet det hele; ingenting er for tullete til å ta alvorlig eller for alvorlig til å tulle med. Det vi vet er at Signe dro for å vise forestillingen Zapplabb med Danseteater Dee under Franje Amersfoort i 2010, skjønte at dette måtte til Arendal og og derfra var det kort vei for de entusiastiske nederlenderne til sørlandsbyen. Og i år er det femte året Festival Franje dukker opp som fringe til musikkfestivalen Canal Street.
Når det kommer til hvordan Franje som konsept oppsto kommer svaret raskere og mer samstemt; de ville opptre, men var lei av å vente på tillatelse, de fikk ikke fotfeste noe sted. Harmen snakker varmt om festivaler som har en programkommité, og mener disse festivalene har en fin rød tråd, egen karakter eller helhet som gir dem et fotfeste både i og utenfor det miljøet de er en del av. Men! -flesteparten av kunstnere kommer ikke med i programmene, være seg grunnet sjanger, økonomiske ressurser, for mange kvalifiserte søkere eller at de ikke føler de passer inn i noen festivaler.
Se oversikt over Franjes timeplan under Canal Street her
Trioen var nettopp i denne rådville tilstanden etter alle søknadene som gang på gang hadde falt gjennom da ideen om Franje kom til dem. De visste at det de drev med var av god kvalitet; mange gode tilbakemeldinger opp gjennom årene hadde tatt vekk tvilen. Dessuten var det møtet med publikum de elsket, ikke papirjungelen og alle nei som hang i trærne. Da kom det fra Ron: «Why complain? We can do it ourselves. Do we have space? Do we have an audience? Yes!? Then we have a festival.» De fant en festival de kunne «låne» publikum av og i løpet av en uke hadde de også 14 kunstnere som ville være en del av den nye festivalen. Kunstnerne spurte ingen om lov, og ingen spurte dem om de hadde lov til å være der. Publikum lot seg villig guide til sprett-opp forestillingene av overbevisende kunstnere. Ron, Harmen og Diana gjorde det de hadde gjort flere ganger; kommet seg inn bakdøren. For så lenge det ble gjort med overbevisning, vil ingen stille spørsmål. Realiteten var at alle antok at noen andre hadde gitt klarsignal.
Franje var vant til å være en outsider. Det kalles ikke en parasittfestival for ingenting. I både Amersfoort og Potsdam, samt andre steder de har forsøkt å vise seg frem uten å være invitert, har de blitt uglesett. Dermed har mottoet alltid vært: «Fuck it. We’ll just do it anyway». Da de skulle ha sin første forestilling i Arendal ble de derimot hentet av Canal Street-frivillige som ville vise dem hvor det var best å ha forestillingen. Siden har Franje mer enn én gang fått kjenne varmen fra musikkfestivalen, og etter avslutningsparaden i 2014 ble Franje offisielt invitert tilbake. Festivalen har fått sin base på Kilden ungdomshus, og vokser sakte, men sikkert.
Konseptet er enkelt: Hver enkelt kunstner har ansvar for kvaliteten i eget arbeid, sin egen markedsføring og forestilling. Franje ønsker bare at du spør deg selv hvorfor du ønsker å være med. Er det for pengene? Er det for å prøve ut noe for å få tilbakemelding? Eller er det for å være en del av en festival og møtene det gir? Franje tilbyr lite annet enn det absolutt nødvendige, så dersom du kommer betyr det at du har den indre driven og lidenskapen for det du gjør som viser at det er kvalitet i det du gjør. Men det er ingen andre enn du og ditt publikum som bestemmer om det er verdt å se. Oppfordringen til publikum er også å ikke tenke tid, men å gå ut i gatene og se hva som finnes og deretter spørre seg selv: er dette noe jeg har lyst til å se? Franje gambler, kunstnerne gambler og det kan være være både suksess og feilskjær bortetter, men spenningen ligger i å se hva kunstnerne og publikum sammen skaper, etter å ha blitt gitt ansvaret.
Franjefestivalen ble startet i Amersfoort, Nederland i 2007 av Ron Jagers, Diana Wildschut og Harmen Zijp. I 2011 kom festivalen for første gang til Arendal og Kilden via dansekunstner Signe Alexandra Domogalla som hadde sett hvor flott festivalen fungerte i Nederland. Siden 2013 har også dansekunstner Sanna Eriksson Ryg vært med å arrangere festivalen, etter at hun deltok som kunstner og trivdes så godt at hun ikke ville dra igjen. I Arendal fant festivalen raskt feste via Canal Street som så potensialet i konseptet, og som nå har invitert Franje tilbake for femte gang på rad. 2015 er altså jubileumsår for Franje Arendal! De første årene var det flest internasjonale kunstnere som fant veien til Arendal, men etterhvert har festivalen også blitt et populært sted for norske dansekunstnere, spesielt for å vise prosjekter som er under arbeid, trenger å testes ut på et publikum eller kortere forestillinger som er vanskelig å få programmert andre steder fordi de er for korte eller ikke passer inn i en spesifikk profil. I år har over 30 norske og utenlandske kunstnere funnet veien til Franje Arendal for å glede publikum med danseforestillinger, kunstfilm, performance, installasjoner og musikk. Festivalen mottar noe støtte fra Arendal Kommune, Fond for Utøvende Kunstnere og Canal Street, og forestillingene som vises er gratis eller basert på «betal-så-mye-du-føler-det-er-verdt» prinsippet. Franje Arendal er derfor en gylden mulighet til å oppdage noe helt nytt utenfor tradisjonelle scenerom og kanskje bli overrasket over at man liker noe som er litt utenom det vanlige. Franje Arendal er også et sted hvor du kan oppdage og se noen av norges dyktigste «up-and-coming» dansekunstnere.
Se mer her: www.franje.nu
