Al Di Meola tok Sam Eyde som en legende. En mann med en gitar, mye mer enn en gitar. Området var dekket av fans som åpenbart skjønte verdien av denne mannens spill. Men det var helt sikkert mange som ikke hadde hørt om han før. Det underlige var at i løpet av sommertimen på Sam Eyde – så fjetret ham selv dem.
Al Di Meola er en verdensstjerne og et geni. Han dro i gang med et repertoar fra sine tidliger verk, som lå i gata improvisert tango. Han får glade tilrop klapp og huing. Vi er i gang. Så kjørte han «Strawberry Fields» og «And I Love Her» – Beatles låter som alle kjenner. Men han forkler dem, improviserer, triller med toner på gitaren, kjører det over i improvisasjon og vi følger ham i tonmylderet.
Men strømmen gikk midt i alt dette – høflig sier han at dette ikke har skjedd siden 1978 i Detroit Michigan. En fem minutters pause med hektisk scenearbeid – så er han tilbake. Jubel & klapp. Han drar på videre i tango, latinorytmer og gitar som bikker mot ren rock.
Så slutter han, men vi vil ha mer. Og det får vi. «Norwegian Wood» starter, glir over i heftige rytmer, som bare tar av.
Dette var bare en kortversjon av en beskrivelse av noe som ikke kan beskrives. En legende!
Foto: May Elin Aunli
