Pål Koren Pedersen skriver sin «dagbok» fra hele Bugge Wesseltoft Arendal Sessions. Dette er del to av hans opplevelser. Dette er vakker lesning fra en fremførelse av musikere i verdensklassen. Denne delen er fra onsdagens konserter 24. juli 2013:
Arendal Sessions: Arild Andersen – solo bass / Sidsel Endresen + Bugge Wesseltoft duo
Less is more!
Etter å ha overvært lydprøven til Sidsel Endresen og Bugge Wesseltoft, var forventningen skrudd i taket før første konsert under Arendal Sessions. En rask tur innom pressekontoret hvor Carl og Silje delte velvillig av take-away kinamat, og deretter førte jeg i penn min første dagbokrapport, før det bar tilbake til kulturhuset hvor et mangfoldig publikum ventet spent i kø. På programmet står to sett, en soslokonsert og en duokonsert, jeg tenker ”less is more”.
Ti minutter på overtid entret sjefen sjøl, Bugge, scenen og ønsket velkommen til Arendals Sessions. Det fullsatte gulvet i Store Torungen var vitne til starten på det som forhåpentligvis blir en årlig begivenhet. Bugges introduserte en av sine store inspirasjonskilder, Arild Andersen, og dermed var vi i gang.
En bauta av en bassist
Få om noen kan fylle en sal med solo-bass spill slik Arild Andersen gjør. Hans karakteristiske bruk av loops skaper et lydlandskap hvor han kan bevege seg musikalsk fra det groovy til det overjordiske. Det hele startet med en av Andersens egne komposisjoner, med sterke undertoner av norsk folkemusikk, før det bar over i en komposisjon av Ornette Coleman som svingte helt vidunderlig. Og slik fortsatte Andersens sett, gjennom norsk folkemusikk, via Bach til hans egne komposisjoner, med låta Hyperborean som et høydepunkt. Her kombinerer Andersen utstrakt bruk av buespill og loops med flotte improvisasjoner. La gå at det i en del av låtene går litt fort i svingene og er litt skakt og skjevt, det er liksom slik Arild Andersen spiller, viktigere er den utrolige formidlingsevnen og musikaliteten som denne bautaen av en bassist fremviser. Få har en mer sentral plass i moderne norsk jazz en Andersen og konserten rettferdiggjorde hans posisjon til full. En verdig åpning på Arendal Sessions og en flott introduksjon til det vi hadde i vente!
Nakent og hudløst
Så var det altså Bugge Wesseltoft som selv skulle i ilden, sammen med ingen ringere enn Sidsel Endresen. Det spredte seg en nærmest elektrisk stemning i salen i pausen. Hvor mange som kjente til Sidsel og Bugges tre fantastiske duo-CDer fra før er ikke godt å vite, ei heller hvem som i fantasien klart å koble den spennende utviklingen begge musikere har hatt de siste 11 årene siden de sist spilte sammen, opp mot det som skulle komme under konserten. Uansett var det åpenbart at publikum var mer enn klare da Bugge introduserte ”en av verdens fremste vokalister”, en betegnelse jeg for øvrig gjerne deler med Bugge. Så bar det ut på dypt vann! Etter elleve år uten duospill var det spennende å høre hvordan de to fantastiske musikerne lyttende spilte opp mot hverandre. Settet begynte med Sidsels nakne vokal. Hun manet frem lyder som virket fremmede og utenomjordiske, en alien i en fremmed verden. Smygende kommer Bugge inn, lydhørt og kompletterende. Sømløst gled de inn i vokal musikk og Sidsels stemme ga meg gåsehud. Hennes tilstedeværelse i musikken er helt unik. Så er det tilbake til Sidsels nonverbale uttrykk. Over en årrekke har hun utviklet et helt unikt uttrykk hvor hennes egne lyder utgjør noe som i form nærmest fremstår som et språk. Det hele er nakent og hudløst. Vi tror vi forstår hva hun sier og er helt med, men vet vi egentlig hva som beveger seg i hennes tankeverden?
Utenomjordisk vakkert
Så kommer et av mange høydepunkt når Bugge og Sidsel gjør sin helt unike tolkning av Leonard Cohens ”You know who I am”. Det er få som kan matche legenders egne tolkninger, men denne duoen gir Cohens fantastiske låt en helt ny dimensjon. Og slik forsetter konserten i veksling mellom det verbale og nonverbale, fra det utenomjordisk vakre til det urolige og plagede, hvor Sidsel Endresens ord tegner et mørkt bilde over en fremmedgjort verden. Mitt følelsesmessige sikkerhetsnett er revet vekk og jeg kjenner at dette er kunst som forandrer meg og definerer meg. Jeg befinner meg i en helt unik setting som rører meg dypt. Det er dette som er kunstens innerste vesen; å kommunisere, kommentere og bevege. Takk Sidsel og Bugge, dere har gjort meg rikere!
Av Pål Koren Pedersen
