En rask spørrerunde blant de nærmeste i publikum viste at mange ikke hadde noe særlig forhold til Datarock, og følgelig heller ikke de store forventningene til kveldens konsert på Sam Eydes plass. For en fest det ble! Jeg tipper Datarock har fått mange nye Arendalsfans i dag. Fa-fa-fa-fa-fa-fa-fa-fa- fantastisk!

Med et smell kommer de på scenen, i de rød treningsdressene som har blitt deres kjennemerke. Og vi kunne godt trengt treningsdresser i publikum også, for dette ble som en liten treningsøkt. Og definitivt den beste jeg har hatt på lenge.

Etter å ha fisket oss fram mot scenen, starter vokalist Fredrik Saroea med å teste våre sangtekstkunnskaper, noe som gikk heller dårlig. Men med litt veiledning er det etter hvert antydning blant publikum til å synge med de gale bergenserne på scenen. Det skal jo litt til å få sørlendinger til å slippe seg løs med hopp og sprett og dans i almennheten, og dette er første gang Datarock spiller i Arendal. De tar utfordringen på strak arm og allerede på tredje låta danses det både forover og bakover i rekkene foran scenen. Til og med i trappene kan man se antydning til dans. Dette ser lovende ut!

Til kritikerne som mener at Datarock ikke hører hjemme på en festival som Canal Street, her må dere bare bite ordene i dere. Saksofonen sitter nemlig løst hos Kjetil Møster, for kvelden bandets jazzalibi!

Maken til energisk show er det lenge siden vi har sett i Arendal, for en entusiasme og spilleglede! Og for en kul bassist! Thomas Larssen er festivalens cooleste spør du meg.

Man blir ikke annet enn lykkelig av en slik heseblesende opplevelse. «Det er ikke mulig å være på Datarock konsert uten å hoppe!» får jeg høre av en medpublikummer, og hun burde vite hva hun snakker om, etter over 30 Datarock-konserter. Og når de drar i gang I used to dance with my daddy ser det ut til at påstanden stemmer.