Det er med både spenning og ærefrykt jeg inntar stolen ved mitt lille runde bord bakerst i konsertlokalet på Tyholmen Hotell denne lørdagskvelden. Et kvarter før konsert kom jeg skjelven, småsvett og stresset inn i salen, etter at min ellers alltid trofaste Volvo plutselig bestemte seg for å bli hjemme med flatt batteri. Men jeg får gjenvunnet pusten og roer puls. Salen er i ferd med å fylles helt opp. På scenen ligger Arild Andersens kontrabass musestille og venter på at dens herre skal komme ut, trygt parkert ved siden av en flightcase med hans effektbokser (en eldre Echoplex Pro Plus looper, med mer) – og jeg tenker at musikkinstrumenter (og hunder) ER mye mer trofaste mot sine eiere enn hva motoriserte kjøretøy er.
Men nok om det. På scenen ventes nå altså en levende internasjonal jazzlegende, kontrabassisten Arild Andersen. Med seg har han et stjernelag: Marius Neset (saxofon), Helge Lien (tangenter) og Håkon Mjåset Johansen (trommer).
Det er ikke ofte man opplever taktfast trampeklapp FØR bandet begynner å spille, men det får vi altså nå. Det sier litt om hvor høyt respektert disse musikerne er.
Bandet åpner med «Nesten Seinere». Andersens bass legger et solid «walking bass»-fundament i bunn, Johansen legger inn et swingende driv på trommesettet. Marius Neset slipper fri sin saxofon, lar den boltre seg ivrig over Helge Liens nydelige akkordrekker på elpianoet. Dette smaker! Så er det sjefens tur til å gjøre en solo. Kontrabassen som har ligget og ventet, høres ut som den endelig vil ut med all musikken den har i seg, og den synger. Dype toner som behagelig smyger seg ut blant publikum.
En herlig blues er neste låt ut. «Landlooper», heter den. Utgitt på plata «Future Early Years» (NordSud, 2010) med Arild Andersen, Gérard Pansanel og Patrick Heral. Uvant blues for noen, kanskje, for her skjer det så mye stilig underveis. Akkordprogresjonene Helge Lien legger inn er så besnærende og fete at det er en fryd. Mester Andersen kjører i vei med bassolo, krydret med auto-wah. Kontrabassen synger igjen ivrig med. Det høres ut til at både instrument og musiker har det helt storartet – og det har også publikum, som applauderer og hoier engasjert for hver overraskelse bandet serverer.
Arild Andersen introduserer deretter musikerne for publikum, og det gir også så kraftig applaus at han smilende må minne oss om at – Vi SKAL spille mere, altså! Vi har mye mer!
«Vanilje» er neste låt ut. Andersen åpner solo. Slår noen nydelige overtoner samtidig som han igjen lar bassen synge. Nesten umerkelig er resten av bandet kommet med. En nydelig solo fra Neset, denne gangen på sopran-sax, før Helge Liens magiske tangenter overtar. Trommis Johansen holder det hele sammen, dansende og stødig med visper på trommene.
En hardt drivende uptempo låt, «J.B.», før Arild Andersen introduserer oss for den utrolig vakre balladen «Little Song», også den fra tidligere nevnte plate «Future Early Years». Den åpner med at maestro Andersen drar lange, dramatiske, vakre toner med buen. Samtidig legges disse tonene inn i hans Echoplex looper, som repeterer disse og etterhvert utgjør et flytende tonelandskap som bølger duvende gjennom rommet. Over dette starter Andersen å spille et tema. Jeg legger merke til at flere i publikum lener hodet bakover og lukker øynene. Det er som om Andersens strenger har en rolig, fin samtale med publikum. Så kommer hovedtemaet inn med sopran-saxofon. En enkel, vakker melodilinje over en enkel akkordrekke, som jeg føler reflekterer både norsk folkemusikk og også armensk sådan – jeg kunne faktisk godt forestille meg hovedmotivet spillt på armensk duduk, og det har kanskje også å gjøre med Marius Nesets fraseringer og tonevalg. Hans sopran-saxofon lyder magisk…eller skal vi si «garbareksk», på dette. Helge Liens tur. Flygelet får vinger.
Den som ikke lar seg bevege av dette, må ha et hjerte av stein og hjerne av isolasjonspapp!
Johansen tar frem klubbene, trommesettet forvandles til et ikke bare rytmisk, men også særdeles melodisk instrument i hans hender. Også bokstavelig talt, for rett som det er legger han bort klubbene og spiller med bare hendene. Det låter fantastisk og groover enormt!
«The Day» er neste komposisjon ut, og Arild Andersen dedikerer denne til avdøde Paolo Vinaccia. Den er tidligere utgitt på liveplata «The Rose Window» (Intuition, 2016), da sammen med Helge Lien og Gard Nilssen. En melankolsk, fin ballade som åpnes av et flott «preludium» på tangentene av Lien. Andersen lar strengene synge det smektende hovedtemaet før Neset på sitt sedvanlig mesterlige vis lar saxen vise oss sin luftige stemmeprakt. En fantastisk fin hyllest til avdøde trommemester Vinaccia!
En ny høyenergisk låt blir gitt oss: Johansens trommegroove swinger og ruller fremover og gir en svært smittende «fot», ikke bare til sine medmusikere, men til hele salen. Vrient å sitte helt stille og høre på dette, for det rykker i taktfoten! Nesets saxofon jobber på høygir. En herlig «duett» mellom kontrabass og trommer overrasker og morer publikum. Andersen selv gliser mens han spiller.
Stående applaus fra publikum.
Andersen legger inn et repeterende motiv av overtoner i looperen. Så tryller han frem atter en magisk melodi over, før resten av ensemblet kommer inn. Sopransaxen fyller rommet med en fin melodi. Det er noe «sørlandsk» over dette – med havgap og fyrtårn rett utenfor vinduene er dette midt i blinken. Sangen toner etterhvert ut idet det første «looper-temaet» kommer seilende tilbake inn i lydbildet. Så genialt, så sømløst og «riktig» gjort!
Da var altså konserten over. Skulle gjerne sittet og hørt på dette utover natten!
Dette ble for undertegnede en fantastisk og minnerik finale for årets Canal Street – tusen takk til Andersen, Lien, Neset og Johansen for at dere skapte en slik magi for oss.
Tekst: Trygve Knudsen
Foto: Birgit Fostervold
Bla i alle bildene:
