«DREAM» – hvilket treffende navn på denne konstellasjonen av musikere. Eivind Aarset (gitar), Ståle Storløkken (tangenter) og Audun Kleive (trommer og perkusjon) vet å skape drømmende musikalske landskap.

Opprinnelig var det nå avdøde Paolo Vinaccia som skulle hatt rollen som rytmisk mester bak trommesettet, men dessverre rakk han aldri dette. Etter hans ønske ble Audun Kleive hentet inn i hans sted – en musiker som etter undertegnedes mening passer utmerket til oppgaven og som har mye til felles med Vinaccia i spillestil og musikalsk tenkemåte.

Aarset åpner med å si noen ord om deres gode venn Paolo, og sier at «dette er Paolo sin konsert».

Nydelige, sarte, mollstemte toner åpner konserten. Aarset legger inn en sakte loop, et repeterende tema, på gitar, Storløkken følger med stemningsfulle toner fra tangentene. Kleives trommer kommer så inn og kompletterer «pulsen» vi sitter og kjenner på. Dette minner meg om musikken til David Sylvian. Pulsen tar seg opp og beaten blir hardere, høyere og mer dramatisk.

Det er et fantastisk lydbilde som åpenbarer seg. Disse tre drevne musikerne viser til fulle at de har erfaring, engasjement og teft for samspill.

Audun Kleive sitter med krummet rygg og armene hevet over trommeskinnene og spiller med en intensitet og et driv som selv en toppidrettsutøver ville misunne ham. Han er en trommeslager som – i likhet med Paolo Vinaccia – spiller trommesettet sitt på en utrolig levende og organisk måte, som et komplett instrument i seg selv. En egenskap som Kleive, etter det jeg kan høre, deler med bare noen få – som eksempelvis Paolo Vinaccia, Ritchie Hayward og Vinnie Colaiuta. Det ultimate eksempelet på dette kommer naturligvis i hans trommesolo omlag midtveis i settet. Etterhvert legger Storløkken inn en del perkussive synth-støt som på briljant vis komplimenterer Kleives pulserende driv.

Ståle Storløkken jobber dypt konsentrert over tangentene. Det er som å se en mesterkokk i arbeid med å koke sammen den perfekte rett. Men her er det ingen effekt for effektens skyld. Alt føles riktig og bidrar til at hver låt får nerve, enten det er via tradisjonelle raspete orgellyder som treffer deg rett i brystet, via synthbaserte lydtepper som seiler mykt gjennom rommet, eller ved å lage lydlandskap som er så drømmende – eller så følelsesmessig sterke – at man ikke kan huske å ha opplevd lignende tidligere.
Aarset følger på med noen geniale harmonizer-drevne gitarlinjer på toppen.

Eivind Aarsets eminente gitarspill la jeg merke til første gang i 1990, da han spillte på Bjørn Eidsvågs liveplate «Alt du vil ha». Det var noe med hans sound som skilte seg ut fra alle andre gitarister dengang – hans bruk av volumkontroll i anslag, hans subtile men effektive bruk av vibrato, og evnen til perfekt notevalg og frasering. På 80- og 90-tallet skulle «alle» gitarister i rock briljere med hvor FORT de kunne spille. Med Eivind Aarset, derimot, er det ikke snev av «hør på meg»-fenomenet.

It’s not the notes you play, it’s the one left out.

I likhet med B.B.King kan Aarset knocke deg ut med én tone. Han minner om en trollmann fra J.R.R. Tolkiens bøker, der han sitter med sin lange hårmanke og på magisk vis tryller frem alt av klangbilder – fra dramatisk, krigersk, mørkt, futuristisk kaos til fredfulle, drømmende, jordnære harmonier. Han slår meg tidvis som en miks av David Torn, Terje Rypdal og Hank B. Marvin.

Det disse tre gjør er tidvis nokså sterke saker som faktisk røsker i sjela. Derfor er dette noe jeg mener er direkte SUNT å høre på i disse tider, hvor radio og TV pumper oss fulle ifra alle kanter av «ufarlig» musikk som egentlig ikke gir oss noenting, kanskje vi tvertimot mister noe…

Bandet avslutter med en Terje Rypdal-komposisjon kalt «Mystery Man» – til ære for Paolo Vinaccia. Det låter stort, trist, treffer rett i mellomgulv og hjerte – og er da samtidig så helt ufattelig fint.
Tusen takk for at jeg fikk lov å overvære denne fantastiske kvelden.

Tekst: Trygve Knudsen
Foto: Birgit Fostervold

Del på: