Er det bare innbildning, eller lukter det litt… hmm, nystekte franske baguetter og kaffe på Tyholmen i kveld? Og kanskje også en lett odør av røyken fra franske Gauloise-sigaretter uten filter? Eller er det rett og slett de smektende og ildfulle tonene av kvartetten Hot Club de Norvège som lurer hjernen til å tro at Django Reinhardts ånd svever i lokalet?
Mais oui! C’est le band!
Hot Club de Norvège har holdt det gående i 40 år, og de fire drevne karene – Jon Larsen og Gildas Le Pape (gitarer), Finn Hauge (fiolin og munnspill) og Svein Aarbostad (kontrabass) – viser oss i kveld til fulle at samspillet deres er blitt så utrolig tett og finpolert, men slett ikke kjedelig – for her er det virkelig «passion, grace, and fire» i hver tone. De spiller så man hører at de MENER det. Det er nok dette som gjør konserten så sjelfull.
Det skal sies at det også er med vemod jeg sitter og lytter til Hot Club ikveld: For få dager siden kom nyheten om at bandets primus motor og «guitariste extraordinaire» gjennom 40 år, Jon Larsen, har besluttet at han legger opp når bandets jubileumsturné er over i høst. Gitarstolen i Hot Club de Norvège overtas av den 18 år gamle Ola Erlien, mens Jon Larsen skal forske på mikrometeoritter på Universitetet i Oslo (UiO), et felt hvor hans nybrottsarbeid har vakt internasjonal oppmerksomhet. Men når jeg hører Larsens flittige fingre løpe opp og ned gitarhalsen ikveld, håper jeg inderlig at denne mannen ikke kommer til å pakke gitaren ned i kofferten med det første!
Etter en forrykende åpningslåt i kjent Django-driv får vi tonene av Edvard Griegs «Ved Rondane» – for kvelden omdøpt til «Ved Fløyheia». Så vakkert tolket at jeg tar meg selv i å sitte med øynene lukket.
Jeg har alltid tenkt at musikken fra Karius og Baktus hadde et visst «russisk» eller i allefall østeuropeisk uttrykk i tonene, og bandets versjon av temaet fra den folkekjære dukkefilmen passer inn i deres uttrykk som hånd i hanske. Det starter med det triste temaet («ååå, hvordan skal dette gå?») men går deretter over i et forrykende, men særdeles swingende tempo, hvor de eminente solistene utveksler noter så tannkremen spruter.
Bandet kan selvsagt sin Django Reinhardt-katalog, og det bokstavelig talt til fingerspissene. Neste låt ut er «Nuages», og her trakterer Finn Hauge fiolinen så henrivende at selv Stéphane Grappelli og Toots Thielemans ville blitt misunnelige. Jon Larsens strenger synger ikveld, og det samme gjør de Gildas trakterer. Gildas har tatt jazzgitarundervisning i sitt opprinnelige hjemland Frankrike, men har også en fot i rockens verden med metall-bandet Satyricon. String swing ser han ut til å beherske til fulle.
Men det er ikke bare Django som blir tolket her ikveld. Jon Larsen er stor fan av Frank Zappa, og har da også samarbeidet og utgitt musikk med musikere fra Zappas band, The Mothers of Invention: Tommy Mars, Bruce Fowler, Arthur Barrow og Jimmy Carl Black. Ikveld gjør Hot Club en versjon av Zappas «Blessed Relief» (fra Zappas album «The Grand Wazoo» fra 1972, og som også finnes på Hot Club de Norvèges «Stardust»-album fra 2017). Og det funker som bare det!! Når man heretter hører originalversjonen, så vil man nok tenke at ja, den låta var MENT for Jon Larsen og kompani.
«David» er en kjapp swinglåt – en ordentlig «toe-tapper» – som Jon Larsen og bandet har lånt fra Hot Club de Tel Aviv, innspilt på plate med Hot Club, Jimmy Rosenberg og Ola Kvernberg i 2000. Solistene lar fingrene danse og publikums hoder og føtter beveger seg i takt. Nydelig samspill av Larsen og Le Pape! Hauge overtar solopartiet med sin fiolin og legger på smakfulle pizzicato-toner.
Bandet avrunder kvelden med et herlig og underholdende potpurri.
TUSEN TAKK til Jon Larsen for hans fantastiske bidrag, glødende engasjement og utrettelige innsats for musikken gjennom disse 40 årene – og tusen takk for atter en bunnsolid konsert!
Tekst: Trygve Knudsen
Foto: Birgit Fostervold
Se flere bilder på flickr:
