RYMDEN (Wesseltoft / Öström / Berglund), Tyholmen Hotell, onsdag 24. juli 2019
«Imagination will often carry us to worlds that never were, but without it we go nowhere.» ― Carl Sagan
«Rymden» – svensk for «verdensrommet», altså. Universet. Stort, og kanskje evig ekspanderende. Og denne trioens musikalske univers er også stort og ekspanderende. Men i motsetning til det store ukjente tomrommet der oppe over oss er det musikalske verdensrommet som vi skytes opp i denne onsdagskvelden ikke et iskaldt, lufttomt mørke, men et sted – eller tilstand – hvor det er veldig fint å være og som jeg vil påstå gjør verden til et bedre sted! Det musikalske astronaut-crewet som tar oss med opp dit består av tre av skandinavisk musikklivs svar på Neil Armstrong, Buzz Aldrin og Mike Collins – nemlig Bugge Wesseltoft, Dan Berglund og Magnus Öström!
Sistnevnte åpner konserten med å si noen ord om deres felles venn og legendariske musiker, nylig avdøde Paolo Vinaccia, og forteller at kveldens konsert dedikeres til Paolos minne.
«6, 5, 4, 3, 2, 1, zero, all engine running. Liftoff! We have a liftoff!»
Jens Christian Bugge Wesseltoft (trollmann på tangenter) og hans to co-piloter, Dan Berglund på bass (kjent fra bl.a. Esbjörn Svensson Trio og hans eget «Tonbruket) og Magnus Öström (Esbjörn Svensson Trio, The Dobrogosz Quartet m.fl.), er virkelig en musikalsk tretrinnsrakett som åpner med «Reflections» og går over i «The Odyssey», en lang, majestetisk og energisk komposisjon hvor de tre musikerne virkelig briljerer. Neste låt ut er «Pitter Patter». Tankene mine går her til klassisk fusion (tenk Return to Forever eller Steve Khans «Eyewitness»-prosjekt), men med et moderne tilsnitt. Öströms energiske trommegroove og Berglunds eminente kontrabasspill gir det perfekte fundament for Wesseltofts lekne pianospill.
På veggen bak bandet projiseres film av musikerne i sanntid, noe som understreker dynamikken i spillet og som forsterker hele konsertopplevelsen.
Trioen serverer så en nydelig melodiøs ballade om Lucky Luke (han som bryter universets lover ved å trekke raskere enn sin egen skygge) og hans etter sigende vanskelige barndom, som introduseres med en nydelig pianointro fra Bugge.
Det ene øyeblikket trekker trioen deg inn i lyrisk og myk atmosfære. I neste øyeblikk manøvreres det halsbrekkende gjennom en solstorm av musikalske overraskelser, dundrende frijazz og drivende riff.
Undertegnede er en stakkars gitarist, og slett ikke noen kløpper på tangenter, men jeg tillater meg likevel å trekke noen paralleller mellom Bugge Wesseltoft og navn som Keith Jarrett (kanskje særlig Jarretts «Dark Intervals»-album fra 1988) og ikke minst Chick Corea. Ikke bare Bugges drivende improvisasjoner på elpiano (som vi lett lar oss rive avsted med på tidligere nevnte «Pitter-Patter» og «The Odyssey)», men også komposisjoner som «The Celestial Dog and The Funeral Ship» (tilegnet romhunden Laika), minner meg om den amerikanske jazz/fusion-legenden Chick Corea. Første del av dette stykket kunne, med sin «spanske» stemning, vært et postludium til Coreas «Spain». Stykket gir oss også en nydelig lyrisk kontrabassolo fra Berglund og jeg synes det minner om David Darlings toner fra dennes tid med Terje Rypdal.
Tid for en kjapp landing på planeten Jorda, nærmere bestemt Bergen, eller komposisjonen ved samme navn. Et suggererende pianotema hypnotiserer oss. Aner vi en bit av salige Edvard Grieg i hovedtemaet? Vel, det er ikke lenge før vi er over i bebopens verden og salige Edvard må vike for heftige improvisasjoner og en leken, humoristisk «duell» mellom kontrabass og trommer. Derfra er det tilbake til hovedtemaet, krydret med synthlyder over pianomotivet.
Dette skulle være siste låt, men vi har ikke landet helt:
Som ekstranummer får låtene «Orbiting» og den tåredryppende, vidunderlig vakre, sarte balladen «Homegrown», som jeg velger å rangere som en av de vakreste instrumentalballader jeg har hørt. Og jeg har etterhvert hørt mange.
«The more of us that feel the universe, the better off we will be in this world.» ― Neil deGrasse Tyson
Tusen takk for ferden!
Tekst: Trygve Knudsen
Foto: Birgit Fostervold
Flere bilder på flickr:
