Stekende sol fulgte meg inn på Sam Eydes plass klokka 17. Det tror jeg solen kan være glad for, hvis ikke hadde den gått glipp av en av CS høydepunkter, som var Arendal Big Band.
I det bandet spilte opp var hele «kloa-trappa» dekt av folk. Det er normalt ikke så veldig mange folk på disse 17.00-konsertene, men dette var ikke normalt, de var Arendal Big Band. Og de leverer gang på gang, på gang, på gang – på gang. Det ville være dårlig gjort å fremheve enkelte, da hver og en er så drivende dyktige i det de gjør. Men jeg får heller være litt «dårlig gjort», for jeg må fremheve når Rebekka Lundstrøm sang Bruce Springsteen sin «Tougher than the rest». Jeg må også trekke frem Solveig Andersen sin «War, what is it good for». Solveig var så «på», så «rå» at om en noen gang har tvilt på hva krig er godt for, så har Solveig helt klart og tydelig sunget det «absolutely nothing!» De spilte i 50 minutter, jeg skjønte på publikum at de gjerne ville hørt mer, gjerne i 50 minutter til.
Bla i bildene:
Neste artist som solen også var vitne til, var Luke Elliot fra New Jersey. Som en manet trakk scenen til seg flere og flere publikummere, de seig inn. Elliot var og er et ukjent navn for meg, som gjerne jeg lytter mere til. Litt Nick Cave, noen nevnte også «litt Johnny Cash». Jeg hørte ikke akkurat det, men det gjorde akkurat noen andre. Elliot hadde tydeligvis en del fan, de sto foran scenekanten og vagget i takt med musikken.
Bla i bildene:
Solen ble med videre for og høre på ELO. Jeg presiserte for solen at det ikke var nødvendig å følge meg hele tiden, men den lot ikke til å høre meg. Det kan jo også skyldes at ELO hadde begynt å spille opp. Det er min generasjons musikk. Jeg hørte ikke så mye på de som ung, men det jeg hørte nå var bra. Noen publikummere sa «dødsbra» og sang videre på deres melodier etter endt sceneshow.
Bla i bildene:
Siste band som skulle ut var Boney M. Solen hadde forlatt meg til fordel for en månesigd og jeg hilste denne sigden hjertelig velkommen med en slapp håndhilsen. Nå var ikke lenger scenen en manet, den var et romskip som «alle» ville gå ombord i. Ikke ulikt en scene fra filmen «Nærkontakt av tredje grad». Det strømmet inn med folk, mange for å gjennoppleve musikken fra sin ungdom, mange for rett og slett bare være med på festen. Det var stinn brakke! Da Boney M satt i gang showet fikk jeg tårer i øynene, ikke fordi musikken var så vakker, men fordi minnene er det. De dro gjennom de gamle slagerne fra den gang da. Da livet var ungt og den eneste fremtiden en kunne se, var den neste LP fra Boney M. Kjempeavslutning på hovedscenen. Moro og minner for «alle penga».
Bla i bildene:
Tekst: Anita Pettersen
