AMGALA TEMPLE

Scene: Clarion Tyholmen Hotel, fredag 30. juli 2021

“If you want to find the secrets of the universe, think in terms of energy, frequency and vibration.”
― Nikola Tesla

Jeg må innrømme at Amgala Temple er et musikalsk prosjekt som holdt på å gå meg “hus forbi”, på tross av at jeg alltid har hatt stor sans for de øvrige prosjektene disse eminente musikerene ellers har medvirket på. Gitarist Amund Maarud hørte jeg første gang tilbake i begynnelsen av 2000-tallet, da han var en helt ny og ganske så ung stjerne på Norges blueshimmel – men allerede da spillte han med en innlevelse og selvtillit som var på linje med “gamlekara”. Siden da har han vist at han er en svært allsidig strengetrollmann som lett vet å tilpasse seg også andre musikalske settinger enn blues.

Gard Nilssen er en spennende trommis som vi husker fra hans besøk på Canal Street med bandet Bushman’s Revenge i 2018. Selv har jeg hatt gleden av å høre hans smakfulle rytmikk utallige ganger på Arild Andersens liveplate “The Rose Window” (Intuition, 2016) og likeledes på trompetist Tore Johansens “Earth Stills” (Inner Ear, 2015).

Eldstemann i dette tempelet, Lars Horntveth, er en multi-instrumentalist vi vel først og fremst forbinder med sin mangeårige rolle i Jaga Jazzist. En mann med en musikalsk CV som etter hvert har blitt ganske så ekstensiv!

Disse tre har altså funnet hverandre og dannet Amgala Temple. De har kun utgitt én plate foreløpig, men “Invisible Airships”, som ble nominert til Spellemannsprisen i 2018, er så full av energi og reinspikka spilleglede at jeg allerede nå gjetter at den vil bli stående som en bauta i nyere norsk musikk.

“Good musicians are always really nice people. It’s the mediocre ones that tend to get up your nose.”
— John McLaughlin

Jeg ankommer “jazzhotellet” en times tid før konsertstart. Amund Maarud krabber rundt foran forsterkeren og plugger inn effektpedalene sine. Han møter meg like smilende og blid som jeg husker ham fra første gang jeg traff ham. Siden da har han anlagt et kledelig skjegg, men er ellers den samme joviale fyren som da han var et relativt ferskt navn i Norges musikkverden. Vi veklser noen hyggelige gitarnerd-ord før jeg går og gjør meg klar bak tastaturet bakerst i lokalet. Allerede under lydprøvene sitter jeg med bakoversveis og bare tar inn trøkket og energien, og gleder meg til rommet fylles av folk. Gutta går for å ta seg en pause og en matbit før slaget skal stå. Amunds to Fender Stratocastere, en knallrød og en nattsvart, står klare ved siden to Orange- og Fenderforsterkere. Fortet er klart, kanonene er ladd. Det blir stille i rommet. Stille før stormen!

“The trio is the biggest sound you can have, with the smallest unit.”
—Charlie Hunter

Av høydepunktene denne fine festivalkvelden vil jeg spesielt trekke frem åpningsnummeret. Den lange og særdeles mektige komposisjonen BOSPHORUS, som til fulle viser kreativiteten og den rene, skjære energien i denne trioen. “Bosphorus” vil jeg tro er oppkalt etter det vi kaller Bosporos-stredet, kanalen som deler Istanbul i to og som forbinder Svartehavet med Marmarahavet lengre sør. Og det er en viss tyrkisk/arabisk “feel” over denne lange komposisjonen. Særlig introen drar tankene til et goldt ørkenlandskap, før Maaruds klangfylte, melodiske gitartema overtar som en grønn oase midt i det varme, ugjestmilde landskapet. Dette minner meg faktisk litt om tidlig Terje Rypdal!

Herr Nilssens til nå rytmiske dans på ride-cymbalene bikker nå over i et mer energisk og tyngre trommedriv som står som en herlig kontrast til lange, svevende toner fra Amund Maaruds Stratocaster.

Lars Horntveth legger fra seg bassgitaren og gjør noen skikkelig “space age”-sprell på tangentene før han hiver på seg bassgitaren igjen – og det hele eskalerer ytterligere med noen veldig heavy riff. Låtas lengre solopartier kan minne om sent 60- og tidlig 70-talls gitar-powertrioer — og jeg tenker at dette kunne vært supertrioen CREAM anno 2021. Ser for meg at salige Jack Bruce og Ginger Baker sitter og digger det akkurat nå  — et sted i skyene over Tromøysund?

Et annet glimrende eksempel på hva som bor i denne trioen er «The Eccentric”, som åpner med en fantastisk fin groove hvor Maarud bruker et oktav-riff over det som i første ørekast høres ut en vrien tidssignatur — men som ikke er det — det er bare temaet som “lurer” øret…tror jeg?

Horntveths steelgitar låter smektende, men er likevel kledelig smårufsete i lydbildet, noe som lar tankene gå til Daniel Lanois eller Bruce Kaphan. Utrolig fin kontrast til det ganske massive lyduttrykket som trioen har, og utrolig flott spillt av multikunstneren Horntveth.

Etter denne musikalske bomben av en konsert kommer det som for meg IKKE er noen bombe: massivt trampeklapp!

Vil tro at publikum etter denne kvelden går ut i sommerkvelden så fylt med energi at de holder varmen frem til våren — minst.
Gleder oss til fortsettelsen — for det blir det vel, Amund, Gard og Lars?

— Trygve Knudsen
Foto: Birgit Fostervold, fler kommer på flickr