MATHIAS EICK QUINTET

Clarion Tyholmen Hotel, torsdag 29.juli 2021

“It’s not the notes you play, it’s the one left out”
—Tony Levin

Det er ikke lett å skulle beskrive Mathias Eicks musikk, den MÅ oppleves. Og egentlig – KAN man snakke eller skrive om musikk? Som Frank Zappa sa: “Å skrive om musikk er som å danse om arkitektur”…. Men jeg prøver likevel!

Eicks musikk er fantastisk å oppleve via CD eller vinyl – men aller, aller best live. Hans siste utgivelse “Ravensburg” har vært fast del av min musikkverden siden albumet ble utgitt på ECM i 2018, men har også hatt stor glede av albumet “Unifony” (Butler Records, 2018), et samarbeid med nederlenderne Minco Eggersman og Jan Theodoor Borger. Men som jeg sa — det er jo livemusikk som er “the real deal”. Særlig når det gjelder musikere som de vi hører i Arendal i kveld: Mathias Eick – trompet, synth, vokal, Andreas Ulvo – tangenter, Håkon Aase – fiolin, Audun Erlien – bass og Torstein Lofthus – trommer.

Bandet begynner nydelig mykt. “Family” etterfulgt av “Children” fra tidligere nevnte album “Ravensburg”. Dette minner meg litt om Palle Mikkelborg og Terje Rypdal i form. Håkon Aases fiolin gjør noen fine indisk-tonale “knekk” som minner om Jerry Goodman. I bunn ligger en fin groove fra Torstein Lofthus. Kvelden er i gang!

Andreas Ulvos nydelige pianolinjer og minner meg i notevalg, intervaller og frasering tidvis om gitarspillet til den nå avdøde fusiongiganten Allan Holdsworth – men også om Holdsworths mangeårige medmusiker, tangentmesteren Steve Hunt. Ulvos akkordprogresjoner er elegante, han spiller aldri for tett eller massivt, men gir musikken masse pusterom.

Mathias & co flyter fint inn i “At Sea”, en nydelig ballade fra hans album “Midwest” (ECM, 2015). Tonene duver utover i lokalet som behagelige kveldsdønninger i en stille sørlandsbukt.

Audun Erliens trofaste Fender Precision bassgitar ligger og støtter opp under det hele som et fast, silkemykt fundament (har hørt noen rykter om at Erlien bruker en form for dempeskum under strengestolene for ENDA mykere lyd) – dette er en mann som vet å spille akkurat det rette og på rett sted, og det gir både maksimal “trøkk” OG pusterom. Dette kompletteres av Torstein Lofthus’ subtilt elegante traktering av stikker, visper og håndflater bak trommene. Håkon Aases fiolintoner har samme fine “menneskelige” lydtekstur som Eicks trompet, og på partier hvor de to spiller unisont fungerer dette helt fantastisk bra.

“When I hear a great musician, I can feel his life inside the music.”
—John McLaughlin

Det som slår meg mens jeg sitter og nyter konserten denne julikvelden i Arendal, er at jeg, som vanligvis er opptatt av og nysgjerrig på det spilletekniske (en “uvane” hos oss som selv er musikere), nesten helt glemmer bort den delen. Det er bare de uendelig vakre melodilinjene og hele lydbildet som tar oppmerksomheten. Rett som det er sniker musikken seg inn i hodet og føles plutselig nesten som en del av ens egen pust.

Sånn skal det være.

Ikke bare har Mathias Eick en gudegave i form av å komponere slike vakre musikkstykker – denne kvintetten låter også som om de har spillt sammen siden de lå i sine mødres mager. Også i improvisasjonene er de så smakfullt tilbakeholdne, uten snev av overspilling eller “tramping i medmusikantenes bed”.

Når tonene fra kveldens siste låt, “Ravensburg”, ebber ut (og Erliens fantastisk kule bass-solo fortsatt sitter i kroppen), blir det stående trampeklapp fra publikum.

MER!

Ekstranummer blir “For My Grandmothers”, som også er siste spor på “Ravensburg”-albumet. Det er en utrolig fin, sart ballade. Mathias Eick viser at han også har fin vokalstemme – minner meg om litt av det Pedro Aznar gjorde i Pat Metheny Group.

Så reiser jeg hjemover… fylt av gode stemninger – og en hel masse musikalsk inspirasjon.

— Trygve Knudsen
Foto: Birgit Fostervold, flere bilder på flickr