Brattekleiv skipsverft, lørdag 31.juli 2021

“Everything comes out in blues music: joy, pain, struggle. Blues is affirmation with absolute elegance”
—Wynton Marsalis

Første gang jeg hørte Bjørn Berge må ha vært på midten av 90-tallet. En korthåret, skinnjakkekledd Haugesundsmann med briller satt på en krakk på en bitteliten scene på et Phønix hotell i Arendal. I fanget hadde han en 12-strengers kassegitar, og foran ham lå en trekasse som han trampet takta på. Og det låt fordundre meg SÅ massivt og groovy. Og med en stemme som et rustent ankerspill leverte unge Berge ei bluespakke som vel ingen hadde hørt maken til i vårt land.
Siden den gang har han levert ei rekke glimrende album — og har ikke vært redd for å strekke blueskonseptet til å innlemme elementer fra andre stilarter.
Ikveld er han altså på Brattekleiv skipsverft — og det synes å være en fin setting for en tidligere offshore-arbeider fra Haugesund!

Så er det konsert! Hr. Berge kommer slentrende inn på scenen, smiler høflig, plugger inn kassegitaren… og BOOM! Så tramper han i gang (bokstavelig talt) første nummer, “Preachin’ Blues”, skrevet i 1930 av Son House. Passer jo fint med en snart 100 år gammel låt her ute i disse historiske omgivelsene på Brattekleiv!
“N.V.” inneholder et halsbrekkende gitarkomp med funky basskomp-loops og glimrende slide-arbeid. Rytmisk minner dette om Leo Kottke. Spilleteknikken har han videreutviklet fra sin tidligere fartstid på banjo i Norsk Bluegrass Kommando (tidligere het de Godtfolk) helt tilbake på 80-tallet. Det går tidvis fort unna, men med en klokkestødig presisjon.

Bjørn Berge (foto: Birgit Fostervold)

Bjørn Berge (foto: Birgit Fostervold)

Etter denne får publikum forklart på klingende Sveio-dialekt en del om hvordan han får enda mer kjellerdyp lyd i gitaren ved å stemme den ned. Og så drar han i gang Howlin’ Wolf-klassikeren “Spoonful”. Gitaren buldrer og knurrer kledelig sammen med Berges sonore, dype stemme.

Etter “Spoonful” får vi en av hans egne komposisjoner, “Stringmachine” (utgitt i 2001 på albumet med samme navn) som ifølge ham selv “ikkje er vanskelig å spilla, bare vanskelig å hørra på”. Publikum responderer spontant på Berges lune humor, før man kan observere mange publikumsføtter og hender som tramper eller klapper i takt med tonene fra Berges 6-strengede maskin. Sågar et skikkelig Focus-inspirert alpe-jodleparti får vi servert, før låta tar sats og fyker videre ned fra alpelandskapet og bortover en musikalsk Route 66, mens støvskyer og “tumbleweed” fyker veggimellom.

Men unge Berge (jeg sier “unge”, for vi er begge født i 1968) viser at han også har en mykere side: “Bitter Sweet” er hentet fra plata “Who Else?” (2018, Grappa) og er en fin, laid-back sak med et refreng som går rett i øret. Fortsatt går hender og føtter jevnt og trutt i takt blant publikum.

En steintøff versjon av Deep Purples “Black Night” følger. Den passer som finger i bottleneck til Berges raspete vokal! “A Matter of Time” er hentet fra hans siste plate “Heavy Gauge” – nesten å regne som en “gladlåt” med fint “nanana”-refreng! Utstyrt med capo i gitarens tredje bånd går “Trains” i fin steam og er hentet fra “St.Slide” fra 2004.

Bjørn Berge (foto: Birgit Fostervold)

Bjørn Berge (foto: Birgit Fostervold)

Så stemmes den lave E-strengen ned i kjelleren igjen, og ut buldrer en låt av…vent litt…Kylie Minogue? Joda. “Lalala…can’t get you outta my head…”. Nok engang viser Berge at han kan trylle frem coverversjoner som har langt mer energi og krutt enn originalen!

E-strengen forblir nedstemt også i neste låt – “Asshole” – som også har et nedstemt tema om ulykkelig kjærlighet. Seige, mørke, bitre vokaltoner over et dystert mollstemt komp som får bakken til å dirre. Imponerende at vi sitter her og hører på én mann og hans gitar som formidler så mye energi.

Og jammen får vi også gjenhør med den gamle og morsomme Chuck Berry-låten “13 Question Method”, en låt som presenteres som “ei låt så handle om å få seg…ein kjerest”. Den er kanskje best kjent gjennom Ry Cooders coverversjon fra 1987, som også ligger nærmest Berges versjon. Ry Cooder er for øvrig, sammen med Leo Kottke, en gitarist som har vært stor inspirasjonskilde både for Berge og for undertegnede. Men alltid humoristiske Berge krydrer den med elementer både fra Fleksnes og fra Deep Purples “Smoke on the Water”!

Bjørn Berge (foto: Birgit Fostervold)

Bjørn Berge (foto: Birgit Fostervold)

Berge fortsetter med en drivende 50 år gammel rocker, T-Rex-låta “Bang a Gong (Get it On)”. En herlig slide-solo legges ut over kompet mot slutten. Denne låta ble skrevet av Marc Bolan i 1971, og skal igjen ha vært inspirert av Chuck Berrys “Little Queenie” fra 1959.

Berge sier takk for seg, men publikum er straks oppe i stående trampeklapp, så vi får enda et ekstranummer: “Black Jesus” (fra “St.Slide”, 2004).
En herlig, klirrende slide-intro på gitaren — Berge sier han skal spille litt “sørlands-taffel” — og så formelig eksploderer Brattekleiv skipsverft i tonene av “Ace of Spades” av Motörhead. Utrolig imponerende hvordan han får den til å høre ut som en gammel bluesklassiker.

Berge legger gitaren flatt i fanget og trakterer den som om det var en lap steel, før han retter den opp i “normal” posisjon igjen og legger ut på noen fine “fingerstyle”-eskapader og “banjo rolls” som Chet Atkins himself ville ha digget! Jeg kan formelig se for meg Chet dunke ham i siden og si, med glimt i øyet, “Now, don’t make me look bad, son…”.

En flott ettermiddag med en drivende dyktig gitarist, sanger OG entertainer er kommet til veis ende.
Tusen takk!

—Trygve Knudsen
Foto: Birgit Fostervold, flere bilder ser du på flickr

Del på: