Fredag på hovedscenen ble helt legendarisk. Sola skinner, brisen stryker oss forsiktig over kinnet, folk er brisne og tørste, benkene står i passe avstand til scenen og hverandre, servitørene er klare til en innsats som ikke har sidestykke i Canal Streets historie, vaktene er plassert rundt på området som er delt inn i tre kohorter + sponsorområde og artistene er mer sugne enn ever. Folk er klare for et sabla liv!

Når den blide energibunten Amund Maarud og bandet hans entrer scenen er det allerede god stemning blant publikum. Fotball- og håndballgutta med Drum Brew-logo på t-skjorta og de frivillige servitørene flyr mellom alle de opprakte hendene med smil og dans for å gi de det de vil ha.

Amund Maarud & Lucky Lips (foto: May Elin Aunli)

Amund Maarud & Lucky Lips (foto: May Elin Aunli)

Maarud er en fantastisk bluesrock-gitarist og vokalist. Han spiller i flere band, men drar nå på turne med Malin Pettersen og bandet Lucky Lips. Stemninga stiger flere hakk utover i konserten. Det må være vanvittig varmt for musikerne på scenen — særlig for Amund selv som står med skinnjakke og svarte jeans — men de gir alt, og publikum er med.

Amund Maarud & Lucky Lips (foto: May Elin Aunli)

Amund Maarud & Lucky Lips (foto: May Elin Aunli)

Neste band på er det folkekjære trønderbandet D.D.E. Bjarne Brøndboe er fornøyd med at de igjen får spille for et så stort publikum, han tar frem munnspillet og gjengen drar i gang låta “Det umulige e mulig”. Tilhørerne synger sammen med bandet, vokalisten ber folk om å hive seg med i dans og sang, og de fleste er kjapt med på notene. Noen har til og med kommet helt fra Trøndelag for å høre og se heltene sine denne kvelden.

D.D.E. (foto: May Elin Aunli)

D.D.E. (foto: May Elin Aunli)

Publikum får høre om hvordan sangen «Rai Rai» egentlig ble til og at den opprinnelig var en engelsk sang, men at et av bandmedlemmene helt tilfeldig ropte Rai Rai. Og plutselig er vi på noe som ligner Allsang på grensen. Alle er med og synger med store smil. Brøndbo drar fram trekkspillet og spiller opp til en ny sang. På sangen “Ka e det du vil” reiser folk seg fra benkene og danser der de står.

Foto: Per Ole Hagen (All rights reserved)

Foto: Per Ole Hagen (All rights reserved)

Så kommer de på rekke og rad, alle sangene som alle kan. Mot slutten av konserten skytes det ut konfetti i lange strimler over publikum, som blir om mulig enda mer elleville.

Foto: Per Ole Hagen (All rights reserved)

Foto: Per Ole Hagen (All rights reserved)

Det ser ut til at utsagnet til Brøndbo en gang i tiden stemmer fint:

—Ingen innrømmer at de liker musikken vår, men alle kan tekstene.

Dum Dum Boys entrer scenen i kjent stil og starter med “En vill en”. De spiller noen nye sanger som ikke så mange kan, men folk er med og mange har kommet ens ærend for å høre dem denne kvelden. De er det meste legendariske rockebandet i Norge og har holdt på i 40 år i år. Enda damper det fortsatt av dem, og gamle triks blir som nye når Prepple og kompisene setter i gang. De har ikke forandra stil — eller klær — og folk elsker dem for det.

Dumdum Boys (foto: May Elin Aunli)

Dumdum Boys (foto: May Elin Aunli)

Det er tydelig at gutta er rørte og glade og koser seg glugg på scenen. Dette er deres andre konsert på to år og de er veldig takknemlige for å få spille igjen. Mot slutten av konserten bemerker de hvor veloppdragent publikum de har denne kvelden. Så spiller de låta “Tusen etasjer høy” og Prepple balanserer som vanlig på monitorene. På en sang går han også ut på høyttalerne som står foran scenen i kjent stil. Han vrenger av seg genseren og poserer i baris og leker med lyskasteren. Med andre ord; Vi har sett det før, vi vil ha det og vi får det! Gutta går av scenen, men kommer inn igjen og spiller fire ekstranumre. Publikum er helt elektriske under “Splitter Pine”.

Dumdum Boys (foto: May Elin Aunli)

Dumdum Boys (foto: May Elin Aunli)

Vaktene hadde en nærmest umulig oppgave denne kvelden. De skulle håndheve mange regler som var vanskelige å forstå, men det gikk utrolig bra. De mest utfordrende reglene var nok at det var lov å stå, men ikke med alkohol i handa, og at man måtte holde seg ved sin egen benk. Men, vi har lært så mange regler det siste året at de aller fleste fulgte beskjed av gammal vane. De var bare så lykkelige for å endelig være blant folk og høre musikk igjen. Det er jo alltid noen som ikke finner seg i å bli bestemt over, særlig med litt alkohol innabords, men vaktene — både innleide og frivillige — løste det på en fantastisk måte. Servitørene sprang mellom 2000 publikummere hele kvelden med et smil, og de fleste tok ventetida for bestilling med godt humør.

— Bjørg Fossli
Fotos: May Elin Aunli

Flere bilder på flickr:

Klikk her for å se fotograf Per Ole Hagens bilder fra festivalen.

Del på: