Jeg har alltid vært fascinert av orgel. Helt ifra jeg som liten gutt på midten av 70-tallet fikk en LP med den tyske schläger-hammondtrollmannen med tversoversløyfe: Klaus Wunderlich. Som 8-åring fikk jeg min første elgitar, så da tok tangentene plutselig “andreplass”, men fascinasjonen har forblitt der. Orgel-undervisning da jeg var i 12-årsalderen gjorde at jeg i dag er sånn “tålig” stø på noter, og en av mine orgel-lærere introduserte meg for navn som Mars Lasar, David Sancious og Rick Wakeman. I min ungdom ble jeg Tolkien-fan og hørte på Bo Hanssons “Sagan om Ringen” (1970) og “Ur Trollkarlens Hatt” (1972). Man skulle kanskje tro at jeg som selv er gitarist vil tenke at gitar er noe man må ha med i et band, men jeg synes orgeltrioer er noe av det kuleste som finnes. Bass, trommer, orgel – ferdig. Eller eventuelt bare trommer og orgel, om organisten tråkker i vei på basspedalene selv.
Tekst: Trygve Knudsen
Foto: Birgit Fostervold
Det er for meg noe ekstra “mektig” over orgel (og synthezisere). Derfor er det med en dose god kribling i magen jeg ankommer Tyholmen ikveld, idet gutta i BRESK gjør seg klar for kveldens konsert. Bandet består av Peder Narum, trommer, hans far Lars Christian Narum på Hammond-orgel, Clavinet og Moog synth, og hans onkel Jon Anders Narum på bass. Sammen har de nylig sluppet konseptalbumet “A Journey Through the Life of Peder Balke (1804-1887)”, en instrumental historie om livet til kunstmaleren Peder Balke fra Helgøya i Mjøsa.
Herlige, “spacy” toner fra en Moog-synth fyller lokalet. SÅ er vi igang!
Moog & co (foto: Birgit Fostervold)
Det skal ikke gå så mange minuttene ut i konserten før jeg sitter med nakkehårene i lettere vertikal stilling, joggeskoa dansende på barkrakken og med herlige 70-talls prog-vibber i hele kroppen, så det monner! Idet bandet drar igang den energiske “Napoleon Wartime Overture” får jeg straks assosiasjoner til storheter som Focus og Kansas.
“The Mountain” har et visst “nordisk” drag over seg. Vil tro den omhandler Peder Balkes maleri “Stetind i Tåke”? Dette kan minne om Ruphus. Pulserende driv i Peders trommesett.
“Sailing The Northern” coast – for en flott instrumentallåt! Det føles som om den er en gammel kjenning fra tider da man fikk lov å fordype seg i sine eldre søskens platesamling (ja, jeg var heldig, jeg vet det). Veldig melodiøst og iørefallende. Kjenner at det klør veldig i gitarfingrene her jeg sitter – men dette klarer seg helt fint uten gitar!
Peder Narum (foto: Birgit Fostervold)
Peder Narum har en veldig fin løs, ledig stil på trommespillet sitt, som passer utmerket til dette bandet. Han låter avslappet og aldri “stresset” selv på de mest intense låtene. Jeg har selv hatt gleden av å samarbeide med den amerikanske trommisen Terry Carleton, som har spilt med bl.a. progbandet Camel og deres gitarist Andy Latimer, og jeg hører umiddelbart at Peders trommespill minner mye om ham – men det minner forresten også om Audun Kleives bidrag til Terje Rypdals “Chasers”-prosjekt på 80-tallet.
“Hangin’ Out with the King” – med en intro som åpenbart er anerkjennende nikk til Focus-låta “Sylvia” – svinger som en drøm, og jeg synes nesten at dongeribuksa mi fikk en ekstra sleng. Igjen et deilig driv over trommesettet. Fint, solid og funky bass-fundament fra Jon Anders Narum. Sistnevnte har en egen evne til å låte fyldig og tight selv når han beveger venstrehanda opp i høyere register på bassgitaren.
Jon Anders Narum (foto: Birgit Fostervold)
“The Revolution of 1848”, som også har fått sin egen musikkvideo, har mange likhetstrekk med foregående, om enn noe hardere i uttrykket.
“Balkeby” har noe Jan Hammer-aktig over seg, antakelig på grunn av den litt “sinte” elpiano-lyden. Men du verden, så tøft. Og rett som det er, klinger igjen svevende Moog-toner ut i lokalet.
Et virkelig intenst nummer er “The Fire”, hvor den eminente Lars Christian Narums tangenter får kjørt seg. Han jobber vanvittig tøft over manualene på sitt gamle Hammond B3. Her skjer det mye, men hele tiden med en solid drønnende groove i bunn fra Peder og Jon Anders. Ildfullt!
Lars Christian Narum (foto: Birgit Fostervold)
“The End” er en nydelig ballade – det kan minne om 70-talls Terje Rypdal (minus gitar), eller noe fra tidlig 80-talls Ketil Bjørnstad.
Og så får vi et herlig ekstranummer – den smektende flotte “Vardøger”, etterfulgt av en rasende tøff versjon av klassikeren “Whippin’ Post” av The Allman Brothers Band!
Jeg går hjem med disse låtene behagelig klistret “på hjernen”, med bakoversveis – og litt større sleng i buksene.
Noe av det kuleste jeg har vært borti av norsk musikk.
Godt jobba, Narum-klanen!
Se bildene:
