Heartattack and Vine – Hilde Louise Asbjørnsen og Guro von Germeten hyller Tom Waits

«Did the Devil make the World while God was sleeping?»

(fra “A Little Drop of Poison”, Tom Waits)

Clarion Hotel Tyholmen, torsdag 28. juli 2022
tekst: Trygve Knudsen
bilder: Birgit Fostervold

Det er såvisst ikke noen lettbeint, enkel spasertur gjennom musikkens verden å skulle tolke og formidle sanger fra Thomas Alan “Tom” Waits’ etterhvert ganske fyldige sangbok, med sine tildels mørke og melankolske, tildels humoristiske skildringer av livets gang. Historier om å ha overlevd alt hva livet har kastet mot deg underveis. Med vekt på det som IKKE akkurat har vært så forbasket bra. Å skulle presentere dette materialet på en troverdig måte – og for et publikum hvor det ikke engang er sikkert at alle “kjenner” Tom Waits så godt fra før (det er ikke akkurat The Beatles vi snakker om her) – gjør ferden til målet enda mer utfordrende.

Men, som publikum på Clarion Hotel Tyholmen får erfare denne kvelden, finnes det neppe noen dyktigere i vårt land til å gjennomføre denne oppgaven enn nettopp Guro Von Germeten og Hilde Louise Asbjørnsen. Begge er forlengst å regne som tungvektere i norsk musikk, med flere utgivelser, konsertprosjekter og høythengende prisutdelinger i sine CV’er. Sansen for Tom Waits’ musikalske univers har de felles, og de har også tidligere hyllet ham sammen – det startet som et samarbeidsprosjekt i anledning artistens 70-årsdag i 2019, noe som ble videreutviklet til et konsertprosjekt.

Et forventningsfullt publikum fyller salen til randen (så dette er ikke en Tom Waits-konsert, det er en FULL Waits-konsert…ka-tjing!).

Showet starter med “You Can’t Unring a Bell”, som ble brukt som filmmusikk i Francis Ford Coppolas film “One From the Heart” i 1982. Et glimrende valg av åpningslåt for en Tom Waits-hyllest:

“how’s it feel?
how do you like it in the slam
you’re a little man in a great big town
perhaps you were a little hasty
he he he he he he he…”

Stemningen er satt. Det er dystre saker, javisst – men det er jo heller ikke akkurat rosenrød lykke Waits er kjent for å skildre. Eller som Waits selv sier: “I like a beautiful song that tells you terrible things”.

Neste nummer ut er “We’re All Mad Here”, fra Waits’ album “Alice” (2002). Dette er musikk som opprinnelig ble skrevet i 1992 for en avant-garde operaforestilling regissert av Robert Wilson og fremført av teateret Thalia i Hamburg i Tyskland, og er løst beslektet med fortellingen om Alice i Eventyrland. Denne duoen leverer Waits-sangene i en noe annerledes, men flott utgave. De beveger både hjerte, kropp og sjel – og går man inn i tekstene, beveger de sjelen til tider ganske voldsomt:

“We’re all inside a decomposing train
And your eyes will die like fish
And the shore of your face will turn to bone”…

I tillegg synger både Hilde Louise Asbjørnsen og Guro Von Germeten med et hint av “galskap” lurende i stemmen.

Videre til en up-tempo versjon av “Everything Goes To Hell”. Denne er hentet fra 2002-albumet “Blood Money”, og er opprinnelig musikk skrevet til musikalen “Woyzeck”, basert på Georg Büchners teaterstykke. Om mulig en enda sterkere fortelling enn den foregående. Fattigdom, og alle de menneskelige plager som følger med i form av håpløshet, hat og desperasjon formidles med kraft og tydelighet.

Vi kastes videre inn i Waits’ univers, hele tiden drevet fenomenalt fremover av de eminente musikerene i bandet: Olga Konkova (tangenter), Oddrun Lilja Jonsdottir (gitar), Ellen Brekken (bass) og Hermund Nygård (trommer). “Strange Weather”, fra live-albumet “Big Time” (1988), er skrevet av Waits til Marianne Faithfull og først utgitt i 1987 på hennes album med samme navn. Nydelig og ektefølt gitar-intro av Oddrun Lilja på denne – og hun krydrer sågar med sang over sitt eget gitarspill. Her er en gitarist som MENER det hun spiller. Guro tar første runde med vokal, deretter Hilde. Nesten umerkelig vipper låta fra 3/4 og over i en doven, tilbakelent swingtakt… og tilbake i 3/4 igjen. Herlig!

“Frank’s Wild Years” og “Down Down Down” skriver seg begge fra 1983-albumet “Swordfishtrombones”. Førstnevnte ble senere grunnlaget et knippe sanger laget for en musikal med samme navn, disse ble utgitt på plate i 1987. Hilde starter med å sitere teksten – “Well, Frank settled down in the Valley… and he hung his wild years on a nail that he drove through his wife’s forehead…” Mye svart humor i denne. Publikum er med. Så kaster bandet seg inn i “Down Down Down”, og dette svinger som bare rakkern. Herlig drivende pianosolo av rutinerte Olga Konkova, og jeg merker meg nok engang meget smakfulle akkordfills av Lilja.

Deretter får vi en flott versjon av “Lucinda” (fra “Orphans: Brawlers, Bawlers and Bastard”, 2006), som handler om en stakkars William “the Pleaser”, som ofret sjela si for en viss Lucinda – og analogien til Johann Wolfgang von Goethes (1749-1832) gamle historie om Dr. Faust som selger sjela si til “Styggen sjøl” er for meg nokså åpenbar i denne. I kirkegårdstung, mørk, uhyggelig takt sleper den mollstemte sangen seg avsted. Det er tydelig at William enten er på gravens rand – eller allerede har vandret til et enda verre sted? Oddrun Lilja koker opp et heksebrygg av et sydende, boblende soloparti på sin blodrøde gitar. I de gitartonene er det fortsatt masse sjel, om nå William har tapt sin – men til liten trøst…

Et nytt nummer hentet fra 2002-albumet “Blood Money” følger: “Misery is the River of the World”.

“There’s nothing kind about man
You can drive out nature with a pitch fork
But it always comes roaring back again”

Nok en skarp realitetsorientering fra gode Waits, som starter med en forrykende kontrabass-intro av Ellen Brekken!
“Misery is the river of the world! Everybody row! Everybody row!” Vi kan ikke gjøre annet enn å ro gjennom det…

«Tom Waits finner mer skjønnhet i rennesteinen enn de fleste ville funnet i Edens Hage”

– Stephen Holden, Rolling Stone

“Christmas Card from a Hooker in Minneapolis” (fra en av Waits’ mer obskure utgivelser, “Blue Valentine”, fra 1978) er av noen sagt å være inspirert av et dikt som heter “Charlie. I’m Pregnant” av Charles Bukowski, men noen hevder at det diktet ikke finnes… Uansett – i denne finner vi så mange typiske Waits-ingredienser og mere til: alkohol, dop, smøreolje, en trombone – og nevnt er til og med “Little Anthony & the Imperials” (en kjent R&B/soul-vokalgruppe fra New York)! Og selvsagt enda en tragisk livshistorie (eller fler). Her gjør radarparet en versjon som går både på norsk og engelsk. Den norske oversettelsen fungerer veldig bra og sangen mister ingen troverdighet, noe som fort kunne skjedd om man oversetter “fort og gæli” – men her har det tydeligvis vært jobba nøye med teksten.

“Tango til vi Dør” er en norskspråklig utgave av “Tango Till They’re Sore”, fra albumet “Rain Dogs”, utgitt i 1985. Guros røde trekkspill og levende og intense vokal innleder tangoen. Enda en låt som er dyktig oversatt og som står utmerket godt på sine norske føtter.
De to drevne artistene serverer den ene perlen etter den andre – små, sårbare og lett komiske historier. Sorg. Galskap. Og kjærlighet: “Rain Dogs” (fra 1985-albumet med samme navn) som Waits tilegnet sin kone og medforfatter Kathleen Brennan, får en fin, latinamerikansk rytmisk drakt. Hilde forteller om uttrykket “rain dogs”, som er betegnelsen på hunder som ikke finner veien hjem fordi regnvann har vasket vekk alt av lukt:

“You’ll never be going back home
You’ll never be going back home…”

Nok en gang – vakkert og vondt på en gang. Enda en fin pianosolo fra Konkova, og et drivende fint trommespill fra Nygård!

En virkelig flott hyllest, dette, som jeg sitter og virkelig håper Tom Waits sjøl får se en gang!

Avslutningsvis (og et fremdeles sultent publikum kommer med et lettere skuffet “nnnåååh” idet de får høre at nå kommer siste nummer) får vi “Telephone Call from Istanbul” (fra albumet “Frank’s Wild Years”, 1987). Et svingende komposisjon, hvor bandet får hele salen til å nikke med i takt, og vi får smakfulle solopartier fra alle, til stor begeistring fra salen.

Men publikumet gir seg ikke så lett – her blir det trampeklapp og stående applaus.

Og bandet serverer ekstranummeret “Heartache and Vine” som også har gitt navnet til prosjektet. Flott duet i typisk slentrende “Tom Waits-takt». Tøff ringmodulator-solo fra Lilja. Det låter så utrolig kult og levende. Ny solid applaus fra en fullstappet sal.

Dette var rett og slett knallbra gjennomført, og jeg vil tro at mange publikummere – meg selv inkludert – har fått ny kunnskap om Waits gjennom et solid dypdykk i hans mangslungne og fantastiske univers, levert av et svært profft ensemble!

Se bildene: