Jeg hadde første gang gleden av å høre Karl Bjorå og hans ensemble “Aperture” spille under Canal Street tilbake i 2019, og ble da umiddelbart imponert og bergtatt av de underlige, vakre og helt unike komposisjonene jeg fikk høre. Derfor er det ekstra spennende å høre hva Karl & co. har funnet på denne gangen.
Tekst: Trygve Knudsen
Bilder: Birgit Fostervold
Fra hans tidligere prosjekt “Aperture” har han fremdeles med Andreas Winther på trommer og Magnus Nergaard på bass. I tillegg består oktetten av Vegard Lien Bjerkan på tangenter, Lars Horntveth (som vi kjenner fra bl.a. Jaga Jazzist) på pedal steel og treblås, Kalle Nyberg på sax og synth, Selma French Bolstad på fele og vokal og Signe Emmeluth på sax og vokal.
Ballet åpner med “Lightheaded Lizard”, som vi finner på Aperture-prosjektets plate fra 2018. Tangentene danser. Bjorås gitar legger et forsiktig tema. Pizzicato feletoner spretter litt rundt, sammen med forsiktige saxtoner – som om instrumentene “leter” litt etter hverandre. Etterhvert finner de hverandre, volumet tar seg opp, og en steady rytme sniker seg inn, og publikum er med i grooven. Et modig og originalt åpningsnummer, sett utifra at det ikke er noe “brask og bram” eller “pang-åpning” over dette – tvert imot, det er så elegant og subtilt utført at publikum lokkes på listig vis inn i musikken. Bjorås gitar tar scenen. Fyldige, klare gitartoner fyller rommet. Her er en gitarist som underholder stort, men uten snev av “show-off”. Det er usedvanlig ydmykt og samtidig svært kult. En spretten sax-improv fra Signe Emmeluths sax tar deretter låta i en ny og mer dramatisk og “mørkere” retning. Selma French Bolstads fele støttes av Magnus Nergaards kjellerdype kontrabasstoner.
Neste nummer ut er fra Karls nyeste album “Whimsical Giant” (utgitt i 2021 på Øra Fonogram): “Makes Sense, Somehow” begynner like forsiktig som foregående. Dette pirrer øregangene. Fine folketone-inspirerte feletoner.
Tempo og volum bygger seg straks kraftig opp på “Scenic Route”. I min bok er dette en perle av et instrumentalnummer. Rytmisk kan det minne om tidlig Pat Metheny Group, med en solid dose Bill Frisell – da kanskje spesielt Frisells “Floratone”-prosjekt med Matt Chamberlain, Lee Townsend og Tucker Martine fra 2007. Overraskende og særdeles iørefallende akkordprogresjoner. En genistrek av en låt som forlengst ligger inne på min Spotifyliste over mine personlige instrumentale favoritter. Og la det være helt klart: Det er IKKE hva som helst som får innpass på den lista!
“Picking Up the Pieces” åpner med fri improvisasjon fra hele gjengen, før Lars Horntvedts nydelige pedal steel-toner (som forøvrig minner meg litt om musikken til Bruce Kaphan) lar låten seile videre på nydelige harmonier.
“The Most Obvious Solution” er en annen flott låt fra Apertures album fra 2018. Nok et eksempel på Karl Bjorås evne til å finne utrolig fine og spennende melodilinjer over et til tider “dramatisk” bakteppe.
Nok en melodisk perle er “5. mars”, som er en helt ny låt. Selma French Bolstad imponerer på vokal, og flott sax-solo av Kalle Nyberg. Horntvedts steelgitar supplerer med nydelige, svevende toner.
Som ekstranummer får vi “What You Can’t See”. Bjorås spill har her noe John Scofieldsk over seg, kanskje ikke lydmessig, men mer i fraseringen; det er løst, ledig og lekent.
Karl Bjorå er en ung gitarist og komponist som imponerer og overrasker meg minst like mye ikveld som for tre år siden.
Gleder meg til fortsettelsen!
Se bildene:
