Kan like godt snakke om elefanten i rommet nå først som sist: Det er flaut å innrømme, men dette er altså første gang jeg opplever elephant9 i en live-setting. Jeg har hørt noe av bandets katalog, men dessverre i bare i “bruddstykker” siden bandet slapp sitt første album i 2008. Det jeg imidlertid har erfart er at dette ikke er noen gjennomsnitts “orgeltrio”. Og denne kvelden tar jeg som en velfortjent påfyll av impulser fra denne trioen, som består av Nikolai Hængsle (bass), Torstein Lofthus (tr.) og Ståle Storløkken (tangenter).
Av: Trygve Knudsen
Foto: Birgit Fostervold
Pulserende, mystiske og drivende rytmer dunker gjennom kulturhuset. Jeg blir ganske fort hensatt til 70-tallet når jeg hører Storløkkens tangenter i sving – her er det mye “vintage” synth og orgel som trakteres. Navn som Joe Zawinul (Weather Report) og Jan Hammer (Mahavishnu Orchestra) er navn som fort kommer opp i hodet mitt her jeg sitter og lytter på hans orkestrering på tangentene – det låter til tider nesten symfonisk eller litt progrock – jeg får assosiasjoner til King Crimson fra 1984 og oppover.
elephant9 (foto: Birgit Fostervold)
Man trøkkes mot stolryggen av en funky og pulserende groover, drevet fram primært av Hængsles bass og Lofthus’ kraftfulle, men samtidig tidvis overraskende “forsiktige” tromming – i lydbildet ligger sistnevnte ofte og buldrer nokså lavmælt, men hørbart veldig potent, som en V12 Ferrarimotor på tomgang, før alt spinner avgårde i en blårøyk av brølende toner.
elephant9 (foto: Birgit Fostervold)
Tangent-trollmann Storløkken tryller frem både “vintage” og nye, spennende lydbilder – i sitt arsenal pleier han å bruke bl.a. Minimoog, Prophet T8, Prophet VS, Arp Pro Soloist, Oberheim Xpander, Mellotron, Hammondorgel med en diger Lesliekasse, Fender Rhodes og et Eminent 310-orgel fra 1972.
elephant9 (foto: Birgit Fostervold)
Noe av musikken – da tenker jeg på de mindre massive og mere luftige partiene – kunne fungert som filmmusikk i en tidlig science fiction-film. Her er det snakk om laaaange låter. Musikalske landskap som starter helt nede på en grønn gressplen og som tar lytteren med gjennom dalsøkk, elver og fosser, ned i de dypeste grotter og avgrunner og som ender i en buldrende snøstorm på toppen av en forblåst fjellkjede – for eksempel den 10-12 minutter lange “I Cover the Mountain Top”! Ikveld har jeg fått en SOLID dose elephant9, og det var på tide!
elephant9 (foto: Birgit Fostervold)
