Lido Lido er et supertalent, både når det gjelder å lage musikk og å lage show. Han er energisk, utadvendt, leken og tilstede , og oppnår fra første øyeblikk god kontakt med publikum. Det er nok mange foran scenen som har ventet på denne fyren, han er kanskje ung men han har et stort publikum både blant unge og voksne. Han lager rett og slett funky musikk og han fremfører den med så mye glede og entusiasme at det smitter over på alle. Det hele starter med Sarah Fullerton – en fin start. Så Synne Sanden. Vakker og egenartet stemmeprakt.
Sam Eydes plass er dampende het og folk sitter henslengt og nyter sola og stemningen, en rykende kald is og en kjølende brus. Det er jo ikke lov til å klage varmen, jeg vet det, men en bøtte med kaldt vann i hodet kunne vært forlokkende. Helt til Synne Sanden står på scenen, da føles det med ett svalere i lufta.
Synne Sanden er godt kjent for en god del av Canal Street publikummet fra tidligere år, som hun selv sier fra scenen var hun femten år da hun deltok i festivalens talentkonkurranse Nye takter. Selv om hun er fra Treungen i Telemark er hun også litt vår, litt Arendalsjente, i hvert fall i hjertet. Synne lager helt spesiell musikk, hun har noe unikt i både stemme og musikalsk uttrykk som viser at hun til tross for alderen har funnet noe ikke alle artister har, en solid kjerne.
Synne og bandet hennes lager luftig, skjør, men likevel sterk og kraftfull musikk. Jeg vil si at referanser til Portishead ligger veldig tett på. Det er melankolsk uten å bli for tungt og fengende uten å bli for lett. I sin lange, florlette oransje kjole står Synne der barbeint og glad, det er noe veldig nakent over stemmen hennes som gjør at det er lett å slippe henne inn på seg. Noen av låtene hennes kan være krevende både i tekst og melodi, mens andre er popbaserte og radiovennlige, som man sier om lyttervennlig musikk.
«The ghost between us» er så skjærende vakker at den borrer seg inn i ryggmargen min, vokalene til Synne og Julie Kleive harmonerer og utfyller hverandre så perfekt og bandet holder seg så tett opp mot det vokale at det blir et mektig lydbilde. Ettersom publikum er forholdsvis ungt, om enn også iblandet voksne, er nok denne type musikk ny for flere. Synne forteller at ganske mange av sangene hennes handler om forelskelse – et uutømmelig tema som alle blant publikum vet noe om. De avslutter med den deilige låta «King in my kingdom», med denne låta ble Synne nummer to i årets Urørt på NRK P3. Ikke uventet handler også den om hyperventilerende forelskelse.
Neste artist på scenen er Lido Lido. Han er et supertalent, både når det gjelder å lage musikk og å lage show. Han er energisk, utadvendt, leken og tilstede , og oppnår fra første øyeblikk god kontakt med publikum. Det er nok mange foran scenen som har ventet på denne fyren, han er kanskje ung men han har et stort publikum både blant unge og voksne. Han lager rett og slett funky musikk og han fremfører den med så mye glede og entusiasme at det smitter over på alle.
Han kan mer enn å bare hoppe rundt på scenen også, denne unge fyren. Han mestrer flere instrumenter, spiller trommer med overbevisning, klimprer på bassen mens bassisten holder den, og selv om han ikke akkurat ser ut til å ha innøvd en egen koreografi så har han de typiske Lido Lido moves’a. Han hører liksom hjemme der oppe på scenen.
Lido Lido har et relativt stort knippe hit’er og vi får høre flere av dem, som «Sleeping on my piano» og » Different». Helt til slutt trekker han publikum skikkelig opp med spørsmålet: Er det noen som vil danse med meg? Til de begynnende rytmene av «Turn up the life» har han trykket på de riktige knappene for det rykker i armer og bein og det danses og hoppes foran scenen. Lido Lido er virkelig en stjerne i den mest positive betydningen jeg kan tenke meg. Han kan det med å gjøre folk glade, han har det lille store ekstra og han ga det til oss denne torsdagen på Sam Eydes plass.
Solsvett hilsen fra Linda
