I år var endelig Violet Road tilbake på Canal Street – for fjerde gang! Og denne gangen som headliner på Sam Eydes plass! Dette Tromsø-bandet kommer snart med sitt sjette album, og må virkelig være Norges beste live-band. Ikke bare det, men de turnerer nok mer enn de aller fleste andre band og har en vanvittig mengde konserter på samvittigheten. I tillegg har de hatt masse tv-opptredener opp i gjennom, og de sjarmerer de aller fleste helt i senk. Originalt besto bandet av Kjetil Holmstad-Solberg og brødrene Håkon, Hogne, Halvard og Herman Rundberg. 17. august i fjor sluttet dessverre Herman, den yngste av bandets fire brødre, men de fikk raskt med seg Espen Høgmo. Han har vært med dem siden og er et fantastisk tilskudd til bandet.

Violet Road (foto: Mona Hauglid)

Violet Road (foto: Mona Hauglid)

Allerede da de entret scenen hadde de publikum i sin hule hånd. De var selvfølgelig veldig godt varmet opp av legendariske CC Cowboys, men Violet Road trenger så absolutt ikke noen hjelp. Det var helt sprengfullt av mennesker som gledet seg vilt. Bandet er kjent for sin energi og sitt gode humør, og det var ikke noe unntak denne gangen. Fra start til slutt, og til store jubelrop fra publikum, danset de rundt og fant på diverse spillopper. I tillegg har de en egen evne til å holde kontakten med publikum. Blant annet er bassist Hogne Rundberg veldig nøye med å hilse på og “flørte” med alle han rekker, og på ett punkt tok han seg en tur ned på høyttalerne for å komme nærmere fansen. Og når man gir alt i den varmen, spesielt når man er vant til klimaet nordpå, er det fort at man blir litt overopphetet! Spretne gitarist Halvard Rundberg kvittet seg fort med jakka, og mot slutten forsvant skjorta også. De siste par låtene ble nok hakket mer komfortable for den kaldblodige nordlendingen.

Foto: Hanna Aarrestad

Foto: Hanna Aarrestad

Soloer måtte selvfølgelig også med. Både saxofon, bass, mandolin og gitar hadde sin tur, samt at keyboardist Håkon Rundberg leverte noen heftige toner fra munnspillet sitt. Særlig når det gjøres med en så grensesprengende iver og selvfølgelighet som denne gjengen fremviser. Holmstad-Solbergs stemme er noe en av og til bare må lytte til og glemme alt rundt. Vi sto som vanlig helt i transe da han virkelig viste hva han var god for i “Rules of the Ocean”.

Violet Road (foto: Johnny Aasen)

Violet Road (foto: Johnny Aasen)

Tre nye låter ble i tillegg introdusert for det lydhøre Arendals-publikummet: “Falling Stars”, “Monument” og “Keep on Running”. De ble sluppet som singler tidligere i år og har fått en god mottakelse, og etter jubelen å dømme fikk de det her også. Noe som virkelig er vel fortjent. Blant sangene som ble spilt ellers var publikumsfavorittene “Good Girls” og “Can You Hear the Morning Singing”, samt vår personlige favoritt “Jericho” og avslutningssangen “Face of the Moon”. Under “Can You Hear the Morning Singing” ble det som vanlig høylytt allsang og et avsluttende splitthopp fra gitaristen. Og allsang ble det også under “Face of the Moon”, på kommando fra gutta, der publikummet fulgte deres minste vink med stor iver.

Etter å ha gått av ble bandet selvfølgelig kalt inn igjen med allsang-ropet fra “Face of the Moon”. Dette er noe fansen deres har lært seg, og som alltid skjer. Som vanlig kom de seg dermed knapt av scenen før hele publikum var med på det. Violet Road kom dansende tilbake og gjenopptok sangen i noen sekunder før de gikk over til kveldens ekstranumre. Da kom “Learning to Fly” og “Burning Up”. En magisk avslutning på en magisk kveld.

IM K
(toppbildet, foto: Sami Almohammad)

Se alle bildene fra frivilligfotografene på flickr:

Violet Road 2018

Del på: