44 år gamle Lars Andreas Haug har forlengst rukket å bli et familiært navn i norsk jazz gjennom sitt samarbeid med artister som Live Maria Roggen, Helge Lien, Trygve Seim og mange flere. Selv kjenner jeg ham best gjennom albumet «Soundtracks» (2013) hvor han spiller med Arild Nyborg og Tom Rudi Torjussen. En stadig søkende og kreativ musiker som lager magi med sin tuba.

Med seg på Tyholmen Hotell i kveld har han Camilla Susann Haug (vokal), Gunnar Halle (trompet), Jovan Pavlovic (akkordeon), Johannes Billich (tangenter), Steffen Schorn (sax) og Knut Aalefjær (trommer).

Av og til hører man musikk som låter helt nytt og unikt, men som likevel faller «rett i øret» – og her har vi et slikt tilfelle.
Først får vi høre tittelsporet fra ensemblets nye CD, «Wazairo», et langt (nesten 30 minutter), svært spennende stykke. Musikken fanger publikum selv om det er veldig, veldig langt fra musikk man hører på Radio P4! Gjengen låter også så innmari samspilt og «tight», men allikevel så lett, slentrende og ledig. Lars Andreas Haug selv legger inn fundament i bunn med sin tuba – man glemmer egentlig at her er det ingen bassist, for han spiller så funky og presist som selv de beste bassister ville klart – og vel så det. Imponerende. Sammen med trommis Knut Aalefjærs avanserte, drivende grooves utgjør det tidvis et komp som ethvert jazzfusionband ville misunne.

Neste stykke er «Skogbunn», en svært vakker, jordnær ballade som skal være inspirert av både norsk og kinesisk folkemusikk. Diktet «Tytebær» synges inne i stykket. Klassisk skolerte Camilla Susann Haugs klokkeklare stemme er det perfekte kompliment til denne besetningen. Undertegnede har hatt gleden av å høre både henne og Lars Andreas tidligere, da i konsert med et av saxofonisten Michael Villmows bandprosjekt. Hvilken utrolig stemmekontroll hun har, noe som gjør seg spesielt gjeldende de stedene hun synger unisont med blåseinstrumentene. De får kompliserte linjer til å høres lekende lett ut, som på låtene «Wazairo» og på «Heia Kamal» – sistnevnte komposisjon er en hyllest til en kar som IKKE gikk videre til andre runde etter å ha løpt 1500-meter i Beijing-OL i 2008; jeg vil tro det her er snakk om Kamal Thamer Ali fra Quatar, som løp distansen på tiden 3.41.08.

«Wednesday» – en flott ballade – smyger seg inn i publikums hjerter. Dette er deilig. Det smaker ettersommer – tiden da det er så stille, når hverdagen er tilbake og høsten venter på å ta over, men ikke får lov riktig ennå… Disse tonene passer så utrolig godt her nede ved vannkanten i sommerkvelden.

«Posten skal Fram». En munter komposisjon som humper seg bortover med en tung postsekk over skuldrene… antakelig i dyp snø. Morsomt og absurd, vi liker dette!

På «Rattus» får vi en heidundrendes… løpsk rotte? Publikum ler godt av «jakten», hvor et rytmisk avansert komp legger grunnlaget for alskens viderverdigheter av snodige synth-soli, uventede cymbal-kræsj og sågar panikk-skrik! Et nummer som hadde vært selv Frank Zappa verdig.

Som ekstranummer gjør bandet «Conrairo», tittelsporet fra albumet de ga ut i 2013. En sprelsk, jagende balkaninspirert komposisjon hvor Pavlovics trekkspilltoner får boltret seg.

Tusen takk for en svært underholdende, annerledes konsert!

Tekst: Trygve Knudsen
Foto: Birgit Fostervold

Del på: