Veteranen Nils Petter Molvær er heldigvis sterkt tilbake på musikkscenen igjen etter en ganske alvorlig bøyg med coronavirus, og det med ferskt album, “Stitches” (2021), i beltet. Han har i kveld alliert seg med trommis Erland Dahlen (som forøvrig er å høre på Molværs tidligere utgivelser «Switch” fra 2014 og “Buoyancy” fra 2016) og bassist Jo Berger Myhre (som også spiller bass på “Buoyancy”-plata).
Tekst: Trygve Knudsen
Bilder: Birgit Fostervold
Det første nummeret vi får høre i den fullsatte salen på Tyholmen Hotell i kveld er fra “Stitches”, og er tredje og siste del av verket “Framework” som var bestillingsverk til Kongsberg Jazz i 2021: Lengtende, luftige toner fra Molværs trompet fyller rommet. Det er som om veggene rundt oss blir borte og vi sitter i et vidåpent, sonisk landskap.
Så blir det straks litt mer intenst, idet “Platonic Years” fra hans etterhvert legendariske 1997-album “Khmer” pulserer ut av høyttalerene. Molvær er en pionér og – vil jeg påstå – uovertruffen ekspert på det å blande elektroniske beats og looper med akustiske instrumenter på en smakfull måte. En helt fortreffelig blanding av jazz, rock og electronica. Og selv om det nå er 25 år siden “Khmer” kom ut, låter dette fremdeles duggfriskt og fengende.
Knalltøff groove fra Dahlen og Myhre mens Molvær legger ut lange improvisasjoner med lett ringmodulert lyd.
Den mektige “Gilimanuk” – hentet fra 2016-albumet “Buoyancy” – har et tydelig “etnisk” preg over seg. Suggererende rytmer, og massevis av luft mellom meloditonene. Fantastisk fint spill av Dahlen bak trommene – det kan høres ut som bandet har en usynlig perkusjonist. Flott kombinasjon av visper og tammer. Myhres bass supplerer med fine staccato linjer, før Molværs klangfulle toner igjen fyller rommet. Bassist Myhre strammer opp ytterligere med noen riktig nok forsiktige “power chords” på bassen, før de tar alt sammen helt ned – så forsiktig, så vart. Et nydelig solospill fra Myhre, lett supplert med effekt i form av overtoner i bakgrunnen. Han lar harmoniene gå i en loop og tar fram bue. Skjøre toner. Helt nydelig.
Det er tydelig å høre at på Molværs komposisjoner har hans medmusikere godt med alburom til å bidra med egne ideer. Ingen av komposisjonene låter anstrengt eller bundet, selv ikke når de er på sine mest intense partier.
“Mercury Heart” er hentet fra plata “Baboon Moon” (2011). En komposisjon som sniker seg sakte innpå lytteren. En harmonizer-effekt på Molværs trompet gjør uttrykket mer aggressivt idet hele kompet blir tyngre. Faktisk veldig heavy! Plutselig forsvinner kompet ut i ingenting, kun Molværs trompet er tilbake. Effektfull kontrast! Igjen henter Myhre frem buen. Dahlen holder pulsen fjellstøtt i gang på trommene, før det på nytt braker løs med mektige, langstrakte toner.
Det jeg også liker med dette ensemblet er hvordan det låter som én harmonisk enhet – altså at ingen instrumenter stikker seg nevneverdig ut, men smelter behagelig inn sammen med de andre instrumentene og derved kompletterer lydbildet. Man hører flott musikk, rett og slett, mer enn på enkeltinstrumenter. Veldig delikat utført. Om dette er et bevisst valg, vet jeg ikke, men jeg vil påstå at dette alltid har vært et særpreg ved Molværs musikalske uttrykk.
Fra hans nyeste album “Stitches” får vi så høre den fantastiske “Funeral”, etterfulgt av «Nearly Invisible Stitches» – begge er musikalske perler som går rett i hjertet og magen. Så får det bli opp til den enkelte lytter i salen hvilke tanker disse tonene setter igang. Både vondt og godt.
Det er tidvis mørkt og trist, sørgende, men også trøstende.
Vi rekker såvidt å hente oss inn før en industriell trommebeat ruller fremover som en tung stridsvogn. Molværs trompet drar lange, effektfulle toner. Når jeg nevner effekt: Molvær bruker innimellom effekter på sin trompetlyd, men alltid på en nærmest subtil måte. Her er en musiker som vet at effekter er som krydder – det gir smak, men en liten mengde holder lenge.
“Amed” er en annen svært vakker melodi. Første delen minner meg om musikken til Steve Tibbetts, noe som forsterkes av Dahlens forsiktige bruk av bjelle og annen perkusjon – tankene går til snødekkede fjell i Tibet.
Et rytmisk fyrverkeri av en tromme- og perkusjonssolo fra den energiske telemarkingen Dahlen fremkaller spontan jubel fra salen.
Som ekstranummer ikveld kan vi nyte kveldens kanskje aller fineste øyeblikk: Molværs glimrende versjon av Radiohead-låta “True Love Waits”. Sarte, vare, nydelige toner som jeg tror hele salen kunne sitte og nyte lenge, lenge, lenge… Må bare si tusen takk til denne trioen for å ha gitt oss en fantastisk kveld!
Se alle bildene:
