Ketil Bjørnstad og Anneli Drecker kommer opprinnelig fra to ganske forskjellige musikalske verdener, men begge har gjennom årene vist en utrolig allsidighet og skaperevne, og samarbeidet dem imellom siden deres første prosjekt – albumet “Grace” (konsertopptak fra Vossajazz, utgitt på Universal i 2001) – har blitt et stadig ekspanderende og spennende musikalsk univers. Lavmælt, lyrisk og beskjedent – men samtidig så kraftfullt og utrolig vakkert.
Av: Trygve Knudsen
Foto: Birgit Fostervold
Konserten deres i Arendal Kulturhus denne kvelden åpner med “No Man is an Island”, hentet fra nettopp albumet “Grace”, hvor Bjørnstad og Drecker formidlet tekster av den engelske poeten, politikeren, presten og satirikeren John Donne (1572–1631):
“No man is an island entire of itself; every man is a piece of the continent, a part of the main; if a clod be washed away by the sea, Europe is the less, as well as if a promontory were, as well as any manner of thy friends or of thine own were; any man’s death diminishes me, because I am involved in mankind. And therefore never send to know for whom the bell tolls; it tolls for thee.”
En liten digresjon: De fleste tenker vel umiddelbart på Shakespeare når de hører uttrykket “no man is an island” – og det minner såvisst om en av hans udødelige verselinjer – men dette uttrykket er altså hentet fra en preken fra St.Paul’s Cathedral, ført i fjærpennen i 1624 av kirkens domprost John Donne. Idag, 400 år senere, regnes Donne som en av Englands største poeter. Og en liten «fun fact»: Den siste linjen ga forøvrig navn til Ernest Hemingway’s mest berømte roman “For Whom The Bell Tolls”.
Anneli Drecker (foto: Birgit Fostervold)
Anneli Dreckers luftige, men kraftfulle stemme formidler mesterlig budskapet i John Donnes i utgangspunktet litt “tunge” engelsk: Hver og en av oss er en del av et mye større fellesskap og er således helt avhengige av hverandre. Når du hører klokkene ringe for noen, ikke spør hvem de ringer for – de ringer like mye for deg og meg, sier Donne.
Etter et knippe flotte John Donne-tolkninger (“Lover’s Infiniteness”, “The Anniversary” og “Stay”) får vi så gleden av å høre et knippe sanger fra deres 2003-prosjekt “The Nest” (Emarcy, 2003). På dette albumet presenterte man tekster av den amerikanske poeten Hart Crane (1899–1932), en poet som, ifølge Encyclopedia Britannica, “feiret livets rikholdighet med livaktig intensitet”.
Ketil Bjørnstad og Anneli Drecker (foto: Birgit Fostervold)
Et høydepunkt i konserten for min del er den usigelig vakre “In Shadow”, som har fått en soleklar plassering i undertegnedes Spotify-spilleliste kalt “mine vokale favoritter” (forøvrig er dette en liste der slett ikke alle “fine sanger” automatisk får plass – til det er terskelen lagt for høyt). Samme ærefulle plass har også neste sang, “Forgetfulness”, fått. Nydelig formidlet av Drecker, og tonesettingen på disse har fått Bjørnstads stempel dypt inngravert: melodilinjer som går rett i øret og inn i sjela.
Anneli Dreckers stemme er både luftig og transparent, men sitter samtidig tydelig og levende i lydbildet. Tidvis minner dette meg om den kvinnelige sangeren Sam Brown og hennes samarbeid med nå avdøde Deep Purple-organist Jon Lord.
I konsertens siste del blir vi tatt med mange tiår fram i tid, til Lars Saabye Christensens nedskrevne observasjoner fra hotellrom over hele kloden – i form av små, melankolske og tildels ensomme “hotelldikt”. I samarbeid med Bjørnstad (som har kjent forfatteren siden tenårene) og Drecker har disse blitt delikat tonsatt og utgitt på albumene “Suite of Poems” (ECM, 2018) og “Between Hotels and Time” (Grappa, 2022).
Ketil Bjørnstad og Anneli Drecker (foto: Birgit Fostervold)
Sanger som “Self Portrait Afterall”, “Manmade Light” og spesielt den lengtende “My Suitcase and Me” fremføres med med en tyngde og overbevisning som gjør at jeg tenker at dette er noe en livserfaren Joni Mitchell kunne ha komponert på sine godt voksne dager!
De små historiene har en solid “cinematisk” tiltrekningskraft, og avspilles som fine kortfilmer i hodet mens jeg lytter. Bjørnstad krydrer med små historier og anekdoter mellom sangene, og da som regel med en god dose lun humor.
Ketil Bjørnstad (foto: Birgit Fostervold)
Avslutningsvis reiser vi tilbake til John Donnes verden: “Take a Flat Map”. Enda en sang som kler denne duoen til fulle.
Tusen takk for en uforglemmelig aften!
