Dette eminente laget sørger for fiiin jazzklubbstemning i storsalen på Arendal Kulturhus i kveld: Thorbjørn Harr på vokal, Aslak Hartberg på bass, Trygve Seim og Sjur Miljeteig finner tonene på henholdsvis sax og trompet, Jørn Øien trakterer tangenter, og Andreas Bye holder stø kurs på trommer.
Av: Trygve Knudsen
Foto: Birgit Fostervold
Med tekster fra Lars Saabye Christensen blir dette jazz av det amerikanske slaget.
Bandet åpner i det rolige hjørnet, med “Fred og Ingen Fare”. Lange, lengtende toner fra Trygve Seims sax. Imponerende hvordan han får den til å synge omtrent som en duduk (et svært uttrykksfullt blåseintrument med opphav i Armenia).
Hartbergs kontrabass stemmer i, langt nede i det dypeste registeret.
Harr og Hartberg (foto: Birgit Fostervold)
Harrs stemme ligger helt nedpå, mens han sammen med bandet spaserer sakte og rolig gjennom et langsomt ankommende nattemørke i en sen storbykveld – i New York, for eksempel – langs regntung asfalt som gjenspeiler neonskilt og billys.
Sjur Miljeteig skaper livaktige og fargerike mentale bilder fra storbyscenen med sin trompet.
Harr og Hartberg (foto: Birgit Fostervold)
De følger opp med “Dører” – en langt mer funky nummer med en tung trommebeat i bunnen og staccato basstema fra Hartberg. Luftige, smakfulle saxfills fra Trygve Seim. Jørn Øien serverer en alldeles forrykende pianosolo, akkurat passe “outside” uten å miste det bluesy preget.
På samme måte som med salige Frank Sinatra er det heller ikke for Harr snakk om hastverk med å få ut verselinjene – her er det tvert imot “pacing” som nesten hadde gjort ol’ Blueeyes himself misunnelig. Forøvrig har Harrs fløyelsmyke stemmetekstur mer tilfelles med Chet Baker enn Frank Sinatra. Skuespiller/musiker Harr kler rollen som erfaren jazzcrooner og formidler Saabye Christensens tekster fortreffelig. Hartbergs elegante og smakfulle tonsetting av tekstene er som skapt for Harrs stemme.
Harr og Hartberg (foto: Birgit Fostervold)
Harr annonserer at “nå har vi kommet til sommeravdelingen”, og bandet tripper inn i en lett sambajazz – her lukter det både Povel Ramel og Brasil. Munter låt, med kule “kunstpauser” innimellom, som bringer fram applaus på “feil” sted flere ganger. Artig grep!
En ny, munter toe-tapper, “Doggerbank”, følger. Tenk at en sang om et 17.600 kvadratkilometer stort fiskefelt kan bli så groovy!
Sommerlette toner også i den helt ferske komposisjonen “Mirakel” – siste finish på notasjon ble gjort i bandbussen på vei til Arendal. Veldig catchy låt som minner om de mest iørefallende låtene fra Bo Kaspers Orkester. Publikum klapper i takt på piano-outro.
Harr og Hartberg (foto: Birgit Fostervold)
På den up-tempo låta “Klagesang” får vi en herlig trommesolo fra den rutinerte Andreas Bye. Ingen konsert uten trommesolo!
“Blå Matematikk” er kanskje den mest kjente fra bandets katalog. Flott formidlet tekst over blå toner.
Bandet avrunder dette swingende settet med “Når Vi Går Til Sengs”, en westcoast-aktig sak med en svært kul “hook” i intro og mellomspill.
Og som ekstranummer blir det “Fem På”, en svært svingende låt med en intro som kan minne om Henry Mancinis “Theme from The Pink Panther”.
Harr og Hartberg (foto: Birgit Fostervold)
Publikum er med på refrengets “lalala”-hale. God stemning all over! Trygve Seim drar en deilig sax-solo, og bandet får trampeklapp på resten av låta.
Harr er dyktig på å kommunisere med publikum, som “overtar” med a capella-nynning, mens Harr drodler på Odd Børretzen-vis over.
Så var det over. Takk til Harr & Hartberg og deres glimrende medmusikere – dette var “entertainment” i toppklasse!
