Virkelig godstemning fyller salen – eller den “mørke salongen” – idet Britt-Synnøve Johansens absolutt nydelige stemme og klingende Karmøy-dialekt forsiktig svever ut over stolradene, hvor publikum virkelig ser ut til å stortrives med det de hører: den utrolig vakre, sarte og sommervarme “Songen min til Deg”. En virkelig perle som har noe typisk “rogalandsk” over seg – lyrikk og toner minner meg om noe av det fineste fra Svein Tang Wa eller Vamp. Vidar Kenneth Johansens bassklarinett synger en liten, vakker strofe før Johansen tar sangen til et forsiktig crescendo, for så å avslutte like mykt som hun startet.
Av: Trygve Knudsen
Foto: Birgit Fostervold
Britt-Synnøve Johansen (foto: Birgit Fostervold)
Mere deilig sommerstemning, denne gang i form av sakte string-swing, kryper inn i ørene våre med “Svevesøvn”. Gitarist Allan Vigre supplerer med svært smakfulle Django-fills! Det lukter nykokt morgenkaffe og sol på duggvått gress av dette!
Britt-Synnøve Johansen har en egen, fin og tilbakelent “pacing” i fraseringene sine. Her er det muligens skuespillertalentet hennes som påvirker tekstformidlingen: Ingen hastverk, det viktigste er teksten! Og da blir budskapet så mye mer behagelig å lytte til.
Og høydepunktene her er mange – “Alt er Bart” – her nærmest hvisker Johansens luftige stemme frem tekstene. Dette lavmælte og forsiktige uttrykket er et område hvor jeg synes hun virkelig briljerer.
Magnus Røed Hauglands myke kontrabasstoner setter igang “Ta Ein Sjans” – en optimistisk sang om det å ikke alltid være så forbaska redd for å sette planer ut i livet. Her tror jeg mange av oss har noe å lære! Her får vi virkelig høre Johansen kanalisere Edith Piafs ånd. Hun har en viss fandenivoldsk snert i stemmen når hun trøkker til – og skikkelig “Piaf-approved” vibrato attpåtil!
Britt-Synnøve Johansen (foto: Birgit Fostervold)
Påfølgende nummer, “Italiener i Paris”, fortsetter med samme franske tilsnitt. Elegant utført! Og Karmøy-dialekt passer åpenbart perfekt til å fremføre sanger i “chanson”-stil! Sangen får et særdeles vakkert piano-intermezzo fra Solem, som en overgang til “Mot Himmelen i Paris”, Johansens egen versjon av klassikeren “Sous le Ciel de Paris”.
Enda en inderlig Piaf-låt, La Vie en Rose, følger, før Johansen trår til med den humoristiske og lettbente “Linedans”, en hverdags-/samlivsskildring med en artig “call-and-response» mellom henne og resten av bandet, som får publikum til å synge med mens salens høyreføtter tripper iherdig i takt med kompet. Dette minner om norske komponistlegender som Egil Monn-Iversen og Einar Schanke!
“Sorgen” – en vakker og tankefull sang om det å miste sin aller kjæreste – fremføres så følsomt at jeg er sikker på at den satte seg som en solid klump i halsen på alle i salen – inkludert undertegnede.
Britt-Synnøve Johansen (foto: Birgit Fostervold)
“Det Måtte Komma” er enda en av disse sarte perlene som Johansen fremfører så utrolig fint.
En håpefull sang kalt “Den Varme Sommarvind” avrunder en særdeles flott konsert, og med den i hodet og allsang i salen begynner man allerede nå å glede seg til en ny vår…. men vent! Me tar ein te! Og det blir Johansens Karmøyversjon av “Champs Elysees”, kalt “Storhaug Allé”!
…og me synge me, sjølsagt!
Takk for i aften!
