Hvor i all verden skal man plassere Pixel i det musikalske landskapet? Alternativ indierock ispedd jazz/popfusion?
Tror vi sier det så enkelt som: lett å like, vanskelig å plassere. Herlig energi og strålende musikerprestasjoner sikret dem stående applaus fra et takknemlig publikum.
Mens Sam Eydes plass var fylt til randen med ivrige Bo Kaspers fans, satt en engasjert tilskuerskare seg godt til rette i de dype plysjstolene i Store Torungen. Ingen fare for at noen forble bakoverlente. Så fort Pixel kjørte på med saksofon, trompet, kontrabass og perkusjon, samt Ellen Andrea Wangs klare vokal, begynte hoder å nikke i takt bortover stolradene. Ganske irriterende å sitte i en stol i enkelte groovy partier, må jeg innrømme.
Musikken til Pixel bærer preg av seriøs jobbing, og gruppa er samstemte både vokalmessig og instrumentelt. Vokalen til Ellen Andrea ligger og flyter helt på linje med blåserne, på noen av låtene blender den inn som instrument mens den på andre låter skjærer seg ut nærmest punk-aktig. Jeg må trekke frem låta «I have the right to go to syden», som gruppa selv karakteriserer som samfunnskritisk. Låta er humoristisk og fengende, her sniker det seg inn noen popelementer som er veldig lett å bli glad av.
Jeg kan anbefale å besøke gruppas hjemmeside og se musikkvideoen til låta «Call me», så skjønner dere som ikke var der at dette bandet har malt sitt eget musikalske landskap fremfor å skli inn i de allerede eksisterende båsene. Canal Streets publikum kommer garantert til å gå rett hjem og høre mer på dem!
Linda Sætra
Foto: Espen Wang Johannesen
