Etter en imponerende forestilling av Veslemøy Narvesen og hennes seks musikere sterke band, var det både store forventninger, men også en vis frykt for at kveldens andre konsert skulle bli et antiklimaks. Men å tro at Solveig Slettahjell ikke leverer, er som å tro på snø i juli.
Det går en tråd i norsk vokaljazz de siste 50 årene, fra Radka Toneff, via Sidsel Endresen, til Solveig Slettahjell. Selv om de alle tre hadde og har sine unike uttrykk, er det likevel en inderlighet og et sterkt personlig uttrykk som preger tre av de sterkeste stemmene i norsk vokaljazz. Og det er også dette sterke personlige uttrykket som gjør at Solveig Slettahjell fanger og fengsler publikummet, gang etter gang – så også under torsdagens konsert på Canal Street.
Hele Slettahjells konsert var viet til hennes siste prosjekt, fjorårets album «Gullokk». Her har hun tatt mål av seg til å samle det hun kaller «nordiske standardlåter». Et ambisiøst prosjekt som fort kan bli gjenstand for en diskusjon om hva som er nettopp de nordiske standardlåtene. Men dette er en irrelevant diskusjon. Det relevante er hva Slettahjell selv definerer som sine favoritter – for det hun finner interessant, det gjør hun til gull. Og hun skal virkelig ha kreditt for at hun ikke velger de mest åpenbare sangene, men henter frem noen mer ukjente perler som fortjener å skinne.
Med et kanonlag av medmusikere, skapte Solveig Slettahjell en fortryllende kveld i Kulturhusets Store Torungen. Låtvalget har ikke for mange skarpe kanter og kledde derfor bandets arrangement, som tidvis skapte tøff motstand med skarpe kanter. Nordiske vise- og salmeskatter kan lett bekles med smektende arrangement, i stedet ga arrangementene vokalen en kledelig kontrast. Særlig må nevnes Andreas Ulvo, som (nærmest sedvanlig) fremstår som en av landets mest spennende pianister, med kledelig fargelegging, nydelig dynamisk støtte og sterke soli.
Etter en ung og vital start på kvelden, med Veslemøy Narvesen, ble det en verdig og sober avslutning med Solveig Slettahjell. Særlig må nevnes hennes tolkning av Prøysens vakre og sår «Trassvisa hennes Tora» og Anne Grete Preus sin «Besøk», som begge ble foredradd med en verdighet og inderlighet som få, om noen, gjør som Slettahjell. Det er 17 år siden sist hun spilte på Canal Street, ikke la det gå 17 nye år!
Tekst: Pål Koren Pedersen
Fotos: Birgit Fostervold, se flere nedenfor eller klikk deg inn på flickr:
