Da Sol Heilo hørte hun skulle spille på Kirkegården trodde hun at hun ble nødt til å kjøre «drita-settet», for det måtte jo være et rart utested i nærheten av en kirke eller noe? Men så kom de fram, og hun sa som sant var: — Her var det dødt. Dritasettet passa nok ikke nei…
Men dødt var det ikke lenge! Allerede klokka 20 var det nesten fylt opp med mennesker som satt og venta, og det fortsatte å strømme på helt til rett før konsertstart. Så, etter at konferansier Bjørg Øigarden hadde fortalt oss litt om Sol og bemerket likhetene og forskjellene mellom henne og fuglen som etternavnet hennes er tatt fra, kom tre fornøyde artister opp på scenen. Sol selv – i stilig hvitt antrekk og sine sedvanlige knehøye converse – strålte fra begynnelse til slutt, med store smil, morsomme fortellinger, koselig dialog med de andre i trioen, og en energisk musikalitet som få andre kan skryte av.
Spesielt er vel Sol kjent for å spille en hel haug av instrumenter samtidig, noe hun forventer av de hun tar med seg på scenen også kan. Det lever de opp til med glans – selv når sjefen «trenger koring fra sølvguttene selv», er dette noe hennes trofaste makker Hanne Mari Karlsen får til uten problemer.
Publikum på sin side fikk mye skryt av Sol gjennom hele konserten for å være det det mest lydhøre og mottakelige publikummet hun noen gang hadde opplevd, noe hun mistenkte kunne ha en sammenheng med at det også var det mest edru publikummet hun hadde hatt..! Og folk var virkelig lydhøre. Det var helt stille når det skulle være det, og folk smilte og slukte hvert ord og hver note, uten en eneste mobil i sikte. Jubelen og klappinga kom når det skulle, med stadig høyere intensitet, til det endte med at folk reiste seg så fort de kunne både før og etter ekstranummeret. Ikke pleide hun visst å drive med ekstranummer heller, men denne gangen måtte hun bare.
Da Sol Heilo rett etterpå kom til merch-bordet sitt for å prate og selge litt, gikk skryten i sikksakk over bordet. Hverken hun eller publikummerne i køen kunne få sagt mange nok ganger hvor bra konserten hadde vært. Det var virkelig en spesiell opplevelse, med hauger av moro og både musikalske og verbale ablegøyer, men også dyp og sår melankoli. Kirkegården har nok en gang gitt oss en konsert vi sent vil glemme.
Festivalhilsen fra Mona og Inger!
Fotos fra Mona Hauglid, Helge N. Olsen og Bjørg Fossli, se alle nedenfor (artikkelforfatterne på forsidebildet) eller klikk deg videre til flickr: