Gitaristen Karl Bjorå har i løpet av de siste årene gjort seg bemerket i flere unike og varierte musikalske prosjekter på jazzscenen, blant annet sitt eget band Aperture og i det energiske Megalodon Collective. I tillegg er han en del av Signe Emmeluth’s Amoeba.
(foto: Jenny Berger Myhre)
Nå er Bjorå aktuell med sin første plate under eget navn. Whimsical Giant er et album som dekker mangfoldig musikalsk grunn, en målbevisst vandring på jakt etter det vakre, det uvanlige og uventede. De musikalske teksturene er distinkte, nesten taktile i sin klarhet. Elementer av jazz og ambient improvisasjon veves sammen med aksenter av americana, nordisk folk, post-rock, flyktige glimt av klassisisme, til og med ekko av salme ærbødighet. Instrumenteringen skaper en gjennomgående organisk følelse, som om musikken spontant har vokst fra en sprekk i en stein eller på toppen av stille vann. Selv valgene av synthesizerlyder, for eksempel, holder seg til den generelle harpiksaktige, treaktige og røraktige lyden.
Eksperimentelle aspekter er innebygd dypt i komposisjonenes materie, så fullstendig integrert at de fremstår som det eneste middelet musikken kunne ha blitt til. Musikaliteten blir aldri ofret for det solistiske, men i stedet blir disse mindre konvensjonelle teknikkene og lydene kraftige katalysatorer for uttrykk og improvisasjonsretning. Komposisjonene dukker og vever uanstrengt, og ebber og flyter gjennom sine respektive lydlandskap, og veksler mellom rytmisk og harmonisk kompleksitet og enkelhet etter behov. Hvert stykke har sitt eget drama som skal utfoldes, sin egen karakter, sitt eget personlige dogme. Dønninger og crescendoer, raske overganger mellom storhet og stille ydmykhet, tette atmosfærer åpner seg fra eller inn i luftige åpne rom. Spenninger bygger opp og slipper. Ordet “Whimsical” i tittelsporet peker på de samlende prinsippene for lunefull oppfinnelse og endeløs destabilisering av forventninger som styrer hele prosjektet. Albumet føles som en helhet, der ulikhetene i lyder, de ulike rytmene, de mange tilnærmingene til harmonisk utvikling, de strukturelle evolusjonene og improvisasjonene smelter sammen til en unik identifiserbar entallsform.
Det er et album som frir til forestillingen om sin helt egen sjanger.
