Needlepoint – Norges beste progband?
Hva får du hvis du kombinerer Robert Wyatt og Syd Barretts melodiunivers med de aller beste elementene fra 70-tallets fusion, den løse, lekne følelsen til tidlig Weather Report og det drivende groovet til Return To Forever, og til sist en dæsj av den delikate og ettertenksomme låtskrivingen til progrockband som Caravan og Camel?
Nei, du får strengt tatt ikke siste Needlepoint-skiva, men du får i hvert fall et slags referansepunkt. Mye av dette ble utforsket på bandets forrige skive også, men på The Diary of Robert Reverie sitter alle disse elementene som ski på nordmenns ben – det er ubesværet, humørfylt, entusastisk og lekende lett. Olaf Olsens trommer ligger lengre framme og trommer opp små virvelvinder av dynamikk inni låtene, mens keyboardist David Wallumrød spiller med en organisk nerve som om lydene vokser ut av jorda. Alt forankres av produsent og bassist Nikolai Hængsle, som i beste Soft Machine-tradisjon ikke er redd for å skru på fuzzen når det trengs, samtidig som det ligger melodi i hver basslinje, mens Bjørn Klakeggs gitar flyter over det hele, binder det sammen og spenner fra myk, myk jazzvarme til vilter rockeheroisme.
Mange av tekstene er inspirert av miljøet rundt Bjørns sted i Sverige, og hovedpersonen Robert – en drømmende einstøing – er også inspirert av persongalleriet i den lille bygda.
Kvartetten Needlepoint består av Bjørn Klakegg (gitar/vokal), David Wallumrød (orgel/clavinet/prophet-5), Nikolai Hængsle (bass) og Olaf Olsen (trommer). De har sluppet fire plater; «The Woods Are Not What They Seem» (2010), «Outside the Screen» (2012), «Aimless Mary» (2015) og «The Diary Of Robert Reverie» (2018).
